Terje L. Berstad har noen kommentarer til en rapport jeg har skrevet til Stortinget om helseutgiftene i Norge (1, 2). Hovedbudskapet i rapporten er ikke at vi bruker lite eller mye på helse, men at svaret avhenger av hva man måler, hvordan man måler og hvem man sammenligner med.
I korthet kan man si at Norge ligger høyt i forhold til andre land når vi sammenligner rene dollarutgifter, vi ligger mer midt på treet når man justerer for både det generelle prisnivået og helsespesifikke priser, og vi ligger lavt i forhold til vår inntekt.
Dette er illustrert i Figur 1. Figuren er basert på tall fra OECD og Eurostat og sammenligner helseutgiftene i Norge og nitten andre land i OECD. Utgiftene til eldreomsorg er tatt ut fordi mange land regner dette som en sosialutgift, mens andre land som i større grad fører det som en helseutgift. Vet å ta det ut unngår man regnskapsmessige problemer, men man mister også det aspekt at Norge bruker mye på denne delen av heletjenesten enn mange andre land.
Figur 1: Helseutgiftene i Norge og nitten andre OECD land i 2011*
(lengen nedenfor leder til figuren)
https://docs.google.com/file/d/0B7_AKTUvlKqOdFhqNjF1VkNGTEE/edit?usp=sharing
Figuren viser at dersom man ser på utgiftene i de ulike landene ved å regne om til dollar, bruker vi betydelig mer enn gjennomsnittet i andre land. Vi har imidlertid også høye priser og lønninger og når man tar hensyn til hvor mye man får per krone, blir forskjellen mellom Norge og andre land mindre. Utregningen viser at det har mindre betydning i denne sammenligningen om man bruker det generelle prisnivået i Norge eller Eurostats indeks for helsepriser. Det er først når man ser på utgiftene som en andel av inntekten at konklusjonen endres. Målt som en andel av våre inntekter, bruker vi mindre på helsetjenester enn andre land.
En kverulant kunne klage på denne konklusjonen også fordi inntektene tar med salg av naturressurser som olje og gass. Det gjør at vi har et høyt bruttonasjonalprodukt, men bruk av sparepenger er egentlig ikke en form for inntekt. Hvis man tar bort oljeinntektene, bruker vi en større andel av våre inntekter på helse enn gjennomsnittet.
Hvilket tall som er mest relevante, vil avhenge av formålet med analysen. Dersom man er opptatt av å sammenligne effektivitet og hvorfor noen land bruker mer enn andre, er det naturlig å starte med utgiftene i dollar og så se hvor mye som skyldes forskjeller bemanning, priser, tjenestevolum og andre faktorer som påvirker utgiftene. Da vil man ikke juster for priser før man starter analysen. Hvis formålet derimot er å sammenligne hvor stort volum av helsetjenester man tilbyr, må man se på utgiftene i forhold til prisene. Alternativt kunne man da også med fordel se mer direkte på antall ulike tjenester uten å gå omveien om totalutgifter og priser.
Når det gjelder det tekniske spørsmålet om man skal justere for det generelle prisnivået eller mer helsespesifikke priser, viser den faktiske analysen at det har mindre betydning for Norge. Vi har et både et høyt generelt prisnivå og et høyt prisnivå på helse. Begrepsmessig er helsespesifikke priser det mest relevante, men OECD og andre har hittil valgt å bruke det generelle prisnivået fordi man har vært bekymret for kvaliteten på helseprisindeksene. Det handler ikke bare om hva som skal være med (pris på benbrudd osv.), men hvor stor vekt det skal ha i indeksen (Hvor stor vekt skal man legge på benbrudd i forhold til hjerteinfarkt i indeksen) og sammenlignbarheten (Er behandling av hjerteinfarkt i Slovakia det samme som behandling for hjerteinfarkt i Norge?). Slike problemer har man med alle indekser, men de har vært spesielt store på helseområdet. Det er dette som gjør at man så langt har vært forsiktig med Eurostats helsespesifikke prisindek. WHO er i ferd med å forbedre tallgrunnlaget, men så lenge de tallene ikke er ferdige, virker det mest fornuftig å være forsiktig. Euro-stats delindeks for helse kan gjerne brukes, men man må være klar over svakhetene.
Til slutt tre hjertesukk: Debatten om helseutgifter burde ikke være så vanskelig. Som alt annet avhenger konklusjonen av hva man sammenligner. Dernest, det viktige er ikke hvor mye man bruker, men hvor mye man bruker i forhold til det man får igjen. Helsepolitikk er ikke en konkurranse om å bruke mest penger, men å få mest mulig helse uten å sløse med ressursene. Da må man fokusere på nytten i forhold til kostnadene, ikke kostnadene alene. Til sist, tallene brukes ofte til politiske formål som enten å skryte av at man bruker mye, eller diskreditere ved å si at det brukes lite. Den politiske interessen i å opprettholde ulike konklusjoner sementerer unødvendig forvirring. Sannheten er at vi bruker mer en de fleste målt i dollar, litt over gjennomsnittlig når vi ser i forhold til lønns og prisnivået, og mindre enn gjennomsnittet når man ser på helseutgiftene i forhold til inntekten.
Referanser
1. Berstad T.L. (2013) Helseutgiftene i Norge er ikke spesielt høye, Tidsskr Nor Legeforen 2013 (5): 133:503
2. Melberg, Hans Olav (2012) Bruker Norge mye eller lite til helseformål sammenlignet med andre land? Perspektiv (Stortingets Utredningsserie) 03/12: 1-20.
* Tallkilde: OECD Health Data, Eurostat. Utvalget består av de landene som i 2011 hadde tilgjengelige tall for utgifter, priser og andre variable som inngikk i utregningene, inkludert USA der dette var mulig. Søylene for helseutgiftene som prosent av bruttonasjonalprodukt er på skala der 100% er 10 000.