Terje L. Berstad (f. 1969) er cand.polit. i medievitenskap og arbeider som analytiker i firmaet Public Mode. Han har tidligere arbeidet i Helsedirektoratets statistikkavdeling.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Email: terjelb2@hotmail.com
Som brystkreftpasient gjennom halvannet år har jeg sett resultatet av at Norge bruker mindre på helse enn hittil kommuniser og antatt. Om igjen og om igjen har jeg sett hvordan leger, pleiere og andre lider under at de ikke får gjort en best mulig jobb fordi det periodevis skorter på alt fra grunnleggende materiale som brukbare kanyler til alvorligere mangler som sengeplasser.
Helsenorge har et vedtatt organiseringsproblem, men at finansieringen kun er på nivå med snittet i OECD må frem i offentlighetens lys. Helseminister Støre påsto da han mottok nøkkelen til Helsedep at det "ikke er noen krise i helseNorge". Jeg håper han i mellomtiden har skaffet seg bedre innsikt enn som så.
Takk til Terje Berstad som målbærer en av vår tids aller viktigste problemstillinger. I et valgår der 41 prosent av velgerne sier at helsepolitikken avgjør hva de skal stemme er dette en uunngåelig debatt. Men da må folk flest opplyses om fakta.
Berstad viser i sin kommentarartikkel til et notat fra Stortingets utredningsseksjon; Perspektiv 03/12 Bruker Norge mye eller lite til helseformål sammenlignet med andre land? av Hans Olav Melberg, UiO.
Berstad hevder at Melberg i dette notatet konkluderer med at Norge bruker mye på helse. Vi ønsker å gjøre dere oppmerksom på at dette er en direkte misvisende gjengivelse av innhold og konklusjoner i Melbergs notat.
I Perspektiv 03/12 gjennomgår Melberg derimot ulike mål på helseutgifter. Han viser også en del fordeler og ulemper ved bruk av kjøpekraftsjusterte beløp i slike sammenhenger, inkludert Eurostats helsespesifikke prisindeks.
Han konkluderer bl.a. med følgende:
«Dersom vi likevel skal gi ett tall for å få et kortfattet svar på om vi bruker lite eller mye sammenlignet med andre, ville det vært best å bruke en helsespesifikk prisindeks. Da kommer vi nærmest noe av det vi er interessert i: Et mål på mengden helsetjenester som tilbys befolkningen. Et viktig arbeid er derfor å forbedre den helsespesifikke prisindeksen slik at den blir mer dekkende. Inntil da er det i de fleste sammenhenger best å holde seg til vanlig praksis og bruke kjøpekraftjusterte utgifter ved internasjonal sammenligning, men supplere med lønnsjusterte utgifter i en mer detaljert sammenligning.»
Dette er vesentlige nyanseringer av hovedinnholdet i Perspektiv 03/12 som Berstad bruker som utgangspunkt for sin artikkel.
Toril F. Bergsjø i Stortinget utredningsseksjon oppgir at artikkelen er misvisende.
Melberg konkluderer klart og tydelig at vi har høye helseutgifter (s. 9): "Noe av grunnen til at Norge har høye utgifter er at vi har høy lønn i forhold til andre, men noe skyldes også at vi ikke er så effektive som enkelte andre land."
Det Bergsjø henviser til likner mer på en metodebeskrivelse enn en konklusjon. Hun nevner heller ikke at Melberg forkaster Eurostats paritet.
Terje L. Berstad har noen kommentarer til en rapport jeg har skrevet til Stortinget om helseutgiftene i Norge (1, 2). Hovedbudskapet i rapporten er ikke at vi bruker lite eller mye på helse, men at svaret avhenger av hva man måler, hvordan man måler og hvem man sammenligner med.
I korthet kan man si at Norge ligger høyt i forhold til andre land når vi sammenligner rene dollarutgifter, vi ligger mer midt på treet når man justerer for både det generelle prisnivået og helsespesifikke priser, og vi ligger lavt i forhold til vår inntekt.
Dette er illustrert i Figur 1. Figuren er basert på tall fra OECD og Eurostat og sammenligner helseutgiftene i Norge og nitten andre land i OECD. Utgiftene til eldreomsorg er tatt ut fordi mange land regner dette som en sosialutgift, mens andre land som i større grad fører det som en helseutgift. Vet å ta det ut unngår man regnskapsmessige problemer, men man mister også det aspekt at Norge bruker mye på denne delen av heletjenesten enn mange andre land.
Figur 1: Helseutgiftene i Norge og nitten andre OECD land i 2011*
(lengen nedenfor leder til figuren)
https://docs.google.com/file/d/0B7_AKTUvlKqOdFhqNjF1VkNGTEE/edit?usp=sharing
Figuren viser at dersom man ser på utgiftene i de ulike landene ved å regne om til dollar, bruker vi betydelig mer enn gjennomsnittet i andre land. Vi har imidlertid også høye priser og lønninger og når man tar hensyn til hvor mye man får per krone, blir forskjellen mellom Norge og andre land mindre. Utregningen viser at det har mindre betydning i denne sammenligningen om man bruker det generelle prisnivået i Norge eller Eurostats indeks for helsepriser. Det er først når man ser på utgiftene som en andel av inntekten at konklusjonen endres. Målt som en andel av våre inntekter, bruker vi mindre på helsetjenester enn andre land.
En kverulant kunne klage på denne konklusjonen også fordi inntektene tar med salg av naturressurser som olje og gass. Det gjør at vi har et høyt bruttonasjonalprodukt, men bruk av sparepenger er egentlig ikke en form for inntekt. Hvis man tar bort oljeinntektene, bruker vi en større andel av våre inntekter på helse enn gjennomsnittet.
Hvilket tall som er mest relevante, vil avhenge av formålet med analysen. Dersom man er opptatt av å sammenligne effektivitet og hvorfor noen land bruker mer enn andre, er det naturlig å starte med utgiftene i dollar og så se hvor mye som skyldes forskjeller bemanning, priser, tjenestevolum og andre faktorer som påvirker utgiftene. Da vil man ikke juster for priser før man starter analysen. Hvis formålet derimot er å sammenligne hvor stort volum av helsetjenester man tilbyr, må man se på utgiftene i forhold til prisene. Alternativt kunne man da også med fordel se mer direkte på antall ulike tjenester uten å gå omveien om totalutgifter og priser.
Når det gjelder det tekniske spørsmålet om man skal justere for det generelle prisnivået eller mer helsespesifikke priser, viser den faktiske analysen at det har mindre betydning for Norge. Vi har et både et høyt generelt prisnivå og et høyt prisnivå på helse. Begrepsmessig er helsespesifikke priser det mest relevante, men OECD og andre har hittil valgt å bruke det generelle prisnivået fordi man har vært bekymret for kvaliteten på helseprisindeksene. Det handler ikke bare om hva som skal være med (pris på benbrudd osv.), men hvor stor vekt det skal ha i indeksen (Hvor stor vekt skal man legge på benbrudd i forhold til hjerteinfarkt i indeksen) og sammenlignbarheten (Er behandling av hjerteinfarkt i Slovakia det samme som behandling for hjerteinfarkt i Norge?). Slike problemer har man med alle indekser, men de har vært spesielt store på helseområdet. Det er dette som gjør at man så langt har vært forsiktig med Eurostats helsespesifikke prisindek. WHO er i ferd med å forbedre tallgrunnlaget, men så lenge de tallene ikke er ferdige, virker det mest fornuftig å være forsiktig. Euro-stats delindeks for helse kan gjerne brukes, men man må være klar over svakhetene.
Til slutt tre hjertesukk: Debatten om helseutgifter burde ikke være så vanskelig. Som alt annet avhenger konklusjonen av hva man sammenligner. Dernest, det viktige er ikke hvor mye man bruker, men hvor mye man bruker i forhold til det man får igjen. Helsepolitikk er ikke en konkurranse om å bruke mest penger, men å få mest mulig helse uten å sløse med ressursene. Da må man fokusere på nytten i forhold til kostnadene, ikke kostnadene alene. Til sist, tallene brukes ofte til politiske formål som enten å skryte av at man bruker mye, eller diskreditere ved å si at det brukes lite. Den politiske interessen i å opprettholde ulike konklusjoner sementerer unødvendig forvirring. Sannheten er at vi bruker mer en de fleste målt i dollar, litt over gjennomsnittlig når vi ser i forhold til lønns og prisnivået, og mindre enn gjennomsnittet når man ser på helseutgiftene i forhold til inntekten.
Referanser
1. Berstad T.L. (2013) Helseutgiftene i Norge er ikke spesielt høye, Tidsskr Nor Legeforen 2013 (5): 133:503
2. Melberg, Hans Olav (2012) Bruker Norge mye eller lite til helseformål sammenlignet med andre land? Perspektiv (Stortingets Utredningsserie) 03/12: 1-20.
* Tallkilde: OECD Health Data, Eurostat. Utvalget består av de landene som i 2011 hadde tilgjengelige tall for utgifter, priser og andre variable som inngikk i utregningene, inkludert USA der dette var mulig. Søylene for helseutgiftene som prosent av bruttonasjonalprodukt er på skala der 100% er 10 000.
Melbergs figur og utsagnet: "Utregningen viser at det har mindre betydning i denne sammenligningen om man bruker det generelle prisnivået i Norge eller Eurostats indeks for helsepriser." er feil. Forskjellen mellom generelt prisnivå og prisnivå for helsetjenester i 2011 er 18,2% hos Eurostat. Det har stor betydning. Forskjellen 2009 betyr ca. 16mrd og det dekker mange behandlinger. Melberg kan ha brukt OECD sin paritet for 2008. Der er USA basislandet. Melberg har selv påvist høyt lønnsnivå innen helse i USA i sine tidligere arbeider. Pariteten er dermed ikke egnet.
Antar vi er enige om at Norge som rikt land kjøper usedvanlig lite helsetjenester. Helseutgiftene er ikke større enn det, uansett om vi måler det i dollar eller som «alternativ kostnad». Vi har et høyt kostnadsnivå, men dette er båret frem av en norsk tradisjon om å fordele rikdommen. Vi har fordelt landets inntekter slik at gjennomsnittslønnen er høy sammenliknet med andre land. Antakelig har vi gjort dette i større grad enn noen annen sivilisasjon. Dette er noe vi skal være stolte av. Kravet har altså ikke vært økt produktivitet for høyere lønn.
Tidsskrift for Den norske legeforening, Postboks 1152 Sentrum, 0107 OSLO
Sentralbord: 23 10 90 00 • E-post: redaksjonen@tidsskriftet.no
Sjefredaktør Are Brean • Tidsskriftet redigeres etter redaktørplakaten
Kommentarer