At pårørende skal ha rett til å medvirke i pasientens behandling og omsorg er like selvsagt som det kan være vanskelig. Utgangspunktet må være kommunikasjon og samarbeid. Målet er at pasienten skal få den beste behandling og da er det helt naturlig at pårørende og lege snakker sammen om hva dette innebærer, hvilke behandlingsalternativer man har og hva som vil være tjenlig for pasienten. Sykepleiere og annet helsepersonell som er involvert i pasientens behandling bør også være en del av slike samtaler. Det betyr ikke at pårørende har vetorett i forhold til medisinsk behandling, men at de skal informeres og rådføres.
Dette er det prinsipielle. Så kan det være situasjoner som er vanskelige, eller der pårørende i liten grad kan eller vil samhandle eller er kompetente til det. Men det kan også være motsatte situasjoner, der pårørende er en stor ressurs i samhandling om pasientens beste, er meget kunnskapsrike, oppdaterte og ønsker delaktighet i beslutninger.

Gjensidighet, åpenhet og informasjon bør være idealet. Det er uansett galt å generalisere fra enkeltsituasjoner når det gjelder så kompliserte og sammensatte problemsstillinger som dette.