Håkon Toft (f. 1950) er spesialist i allmennmedisin og i samfunnsmedisin og er pensjonert fylkeslege.
Ingen oppgitte interessekonflikter.
Email: haktoft@online.no
Er pårørenderollen for omfattende?
13.06.2013
I tilfeller hvor pasienten selv ikke er i stand til ta avgjørelser på egne vegne, bør nærmeste pårørende som regel, i møte med behandlende lege, gjøres kjent med hvilke medisiner som gis, deres virkning og hvorfor medisinen(e) anbefales. Ved evt. uenighet bør saken tas opp i et møte med avdelingslege og behandlende lege. Legene vet mer om medikamenter enn de fleste pårørende, men bør likevel være lydhøre overfor pårørende som kjenner pasienten best. Til syvende og sist må legene avgjøre! Umedisinert kan pasienten bli ekstremt ressurskrevende!
26.06.2013
At pårørende skal ha rett til å medvirke i pasientens behandling og omsorg er like selvsagt som det kan være vanskelig. Utgangspunktet må være kommunikasjon og samarbeid. Målet er at pasienten skal få den beste behandling og da er det helt naturlig at pårørende og lege snakker sammen om hva dette innebærer, hvilke behandlingsalternativer man har og hva som vil være tjenlig for pasienten. Sykepleiere og annet helsepersonell som er involvert i pasientens behandling bør også være en del av slike samtaler. Det betyr ikke at pårørende har vetorett i forhold til medisinsk behandling, men at de skal informeres og rådføres.
Dette er det prinsipielle. Så kan det være situasjoner som er vanskelige, eller der pårørende i liten grad kan eller vil samhandle eller er kompetente til det. Men det kan også være motsatte situasjoner, der pårørende er en stor ressurs i samhandling om pasientens beste, er meget kunnskapsrike, oppdaterte og ønsker delaktighet i beslutninger.
Gjensidighet, åpenhet og informasjon bør være idealet. Det er uansett galt å generalisere fra enkeltsituasjoner når det gjelder så kompliserte og sammensatte problemsstillinger som dette.
05.07.2013
Pårørenderollen
Av Bente Ohnstad,
førsteamanuensis i juss, Høgskolen i Lillehammer
Er pårørenderollen for omfattende? spør Håkon Toft i en kommentarartikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening den 25. juni. då.
Med referanse til en sak som ble omtalt i media, der pårørende ikke var tatt med på råd om hvilke medikamenter pasienten skulle ha, synes Toft å trekke den slutning at pårørende i den konkrete saken skulle ha bestemt medisineringen. Han synes videre å forutsette at pårørende gjennom helsepersonelloven og pasient- og brukerrettighetsloven er gitt et generelt behandlingsansvar.
Han hevder også at ett av målene med helsepersonelloven var "å rive legen ned fra pidestallen". Det er ukjent for undertegnede, som hadde en sentral rolle ved utformingen av helsepersonelloven. Lovens formål var derimot å tydeliggjøre ansvaret for alt helsepersonell, uavhengig av profesjonstilhørighet. Profesjonspliktene som er nedfelt i helsepersonelloven skal bl.a. ivareta pasienters sikkerhet, uten hensyn til hvem som yter helsehjelpen.
For øvrig skal verken pasienten eller pårørende avgjøre hvilken medisinsk behandling en pasient skal ha. Legen har, nå som før, det hele og fulle ansvar for pasientbehandlingen. En rett til å bli informert, hørt og tatt med på råd er ikke det samme som et behandlingsansvar.
Pårørendes rett til å medvirke i tilfelle der pasienten av ulike grunner er ute av stand til å ivareta egne interesser er avledet av pasientens egen medvirkningsrett. Denne følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1. I denne bestemmelsen heter det at pasienten har rett til å medvirke ved gjennomføring av helsehjelpen og kan velge mellom tilgjengelige og forsvarlige undersøkelses- og behandlingsmetoder. Hva som er forsvarlig, beror på et medisinsk skjønn og bestemmes av legen. Retten til å medvirke fritar med andre ord ikke legen fra å treffe avgjørelser som sikrer forsvarlig helsehjelp til pasienten. Medvirkningen fører heller ikke til at pasienten eller dennes pårørende blir ansvarlig for behandlingen.
Parallellen som forfatteren trekker mellom pårørendes rolle og det hevdvunne prinsippet om at legen ikke skal behandle sine egne er således lite treffende.
Men god kommunikasjon mellom behandlingspersonell og pasienter og deres pårørende er ment å gi grunnlag for god behandling og antas i de fleste tilfeller å fungere i samsvar med formålet.
Kommentarer