Kollega Ole-Erik Iversen forslår i Tidsskriftet nr. 14, side 1431 at man overveier faglig boikott fordi Kina praktiserer dødsstraff, forfølgelse av regimemotstandere, manglende menneskerettigheter, norsk modell - samt deres reaksjon på tildelingen av fredspris i 2010. Han ser for seg at brev fra ukjente norske leger med ubegripelige navn, snille lojale undersåtter av et miljø som har tildelt fredspris til en mann som ifølge Kinas lover er en forbryter - vil gjøre inntrykk i gigantimperiet.
Dette kan bli gøy. Når vi er ferdig med Kina, går vi løs på Pakistan, Afghanistan, store deler av Midtøsten og Afrika - for ikke å snakke om USA, som også har horder av svin på skogen. Hva med å protestere mot USAs dødsstraff? Ingen Kongresser i USA går jeg ut fra. Hva med torturen på Guantanamo? Mye mer nærliggende enn Kina, og mye lettere å bedømme pga. likheten i levesett, kultur og Advisory Committee fordi USA overvåker professorens e-mail?
Hva med Israel som bombet i hjel 450 barn i Gaza for et par år siden. Ingen deltagelse i Kongresser der! Hva med muslimske lands undertrykkelse, steining av kvinner osv.? Kinas nabo, demokratiet India praktiserer ikke så mye dødsstraff ved skyting, henging osv., der er det selve styresettet og svimlende klasseforskjeller som sørger for at millioner av mennesker hvert år drepes i fattigdomsrelaterte tragedier, sult, feilernæring, trivielle infeksjoner, - mens Kina pga. sin autoritære styreform har vært i stand til å bringe hundrevis av millioner av mennesker ut av den dypeste misère. Er mat en menneskerettighet?
I den beste av tenkelige verdener ville alle vært som oss. Inntil vi kommer oss dit, er det mange som mener at samtale er en god metode. At gode relasjoner med Kina, utveksling av mennesker begge veier, både leger og andre, direkte samtale med tusenvis av kinesere, i respekt for deres urgamle tradisjoner og moderne økonomiske mirakel og med åpne muntlige utsagn om vårt syn på menneskerettigheter både her og der, ville vært en betydelig bedre metode enn provokasjon. Nobel prisen til Liu Xiaobo er muligens det dummeste man kunne gjort - hvis det er utvikling av kinesisk demokrati og menneskerettigheter man vil fremme og det ikke dreier seg om enda en «her kommer jeg sa hanan i Drammen».
