Ole-Erik Iversen (f. 1945) er spesialist i fødselshjelp og kvinnesykdommer, overlege ved Kvinneklinikken, Haukeland universitetssykehus og professor ved Det medisinsk-odontologiske fakultet, Universitetet i Bergen.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir følgende interessekonflikter: Han er medlem av Mercks Scientific Advisory Committee for 2. generasjons HPV-vaksiner. Han har mottatt foredragshonorar fra flere firmaer om forskjellige temaer.
Email: ole-erik.iversen@k2.uib.no
Tror mulig at det er bedre om dere har et bedre samarbeid dersom dere skal få til noe enn å stenge samarbeidet
Dersom dere velger å lukke samarbeidet vil dere neppe få i stand noen positive prosesser
Det at selve fredsprisen ble gitt fra Norge var et uklokt valg som selv også leger kan lære noe av
men dersom dere mener at kinesisk medisinsk kunnskap er noe som ikke vi i vesten også kan ha nytte av ja da må dere iallefall se litt over hvilke fordeler eller ulemper deres valg har
Mulig bør man prøve å skille mer mellom politikk og fag her
Tror ikke i er tjent med en legeetat som ser seg selv som en elite på verdensplan. Vi er et lite land og trenger forskning og løsninger fra også andre land
Kollega Ole-Erik Iversen forslår i Tidsskriftet nr. 14, side 1431 at man overveier faglig boikott fordi Kina praktiserer dødsstraff, forfølgelse av regimemotstandere, manglende menneskerettigheter, norsk modell - samt deres reaksjon på tildelingen av fredspris i 2010. Han ser for seg at brev fra ukjente norske leger med ubegripelige navn, snille lojale undersåtter av et miljø som har tildelt fredspris til en mann som ifølge Kinas lover er en forbryter - vil gjøre inntrykk i gigantimperiet.
Dette kan bli gøy. Når vi er ferdig med Kina, går vi løs på Pakistan, Afghanistan, store deler av Midtøsten og Afrika - for ikke å snakke om USA, som også har horder av svin på skogen. Hva med å protestere mot USAs dødsstraff? Ingen Kongresser i USA går jeg ut fra. Hva med torturen på Guantanamo? Mye mer nærliggende enn Kina, og mye lettere å bedømme pga. likheten i levesett, kultur og Advisory Committee fordi USA overvåker professorens e-mail?
Hva med Israel som bombet i hjel 450 barn i Gaza for et par år siden. Ingen deltagelse i Kongresser der! Hva med muslimske lands undertrykkelse, steining av kvinner osv.? Kinas nabo, demokratiet India praktiserer ikke så mye dødsstraff ved skyting, henging osv., der er det selve styresettet og svimlende klasseforskjeller som sørger for at millioner av mennesker hvert år drepes i fattigdomsrelaterte tragedier, sult, feilernæring, trivielle infeksjoner, - mens Kina pga. sin autoritære styreform har vært i stand til å bringe hundrevis av millioner av mennesker ut av den dypeste misère. Er mat en menneskerettighet?
I den beste av tenkelige verdener ville alle vært som oss. Inntil vi kommer oss dit, er det mange som mener at samtale er en god metode. At gode relasjoner med Kina, utveksling av mennesker begge veier, både leger og andre, direkte samtale med tusenvis av kinesere, i respekt for deres urgamle tradisjoner og moderne økonomiske mirakel og med åpne muntlige utsagn om vårt syn på menneskerettigheter både her og der, ville vært en betydelig bedre metode enn provokasjon. Nobel prisen til Liu Xiaobo er muligens det dummeste man kunne gjort - hvis det er utvikling av kinesisk demokrati og menneskerettigheter man vil fremme og det ikke dreier seg om enda en «her kommer jeg sa hanan i Drammen».
Ole-Erik Iversen tar til orde for boikott av faglig samarbeid med Kina (1). Både han og andre mener at en boikott er bra og har virkning, dog noe usikkert hvordan og på hva. Ved Sunnaas sykehus har vi gått motsatt vei idet vi har hatt et relativt langt og nært samarbeid med kineserne. Vi mener selv at dette har vært til nytte.
Vårt samarbeid startet i 1988, på grunnlag av en personlig kontakt mellom presidenten i det kinesiske handikapforbundet, Deng Pufang, og daværende direktør ved Beitostølen helsesportsenter, Erling Stordahl. Deng Pufang er paraplegiker, og sønn av Deng Xiaoping, mens Erling Stordahl var blind og drev pionervirksomhet for funksjonshemmede over hele kloden. Sunnaas sykehus ble anmodet om å delta i oppbyggingen av Kinas første moderne rehabiliteringssykehus, China Rehabilitation and Research Center i Beijing, og sa ja til dette i form av en betydelig kompetanseutveksling, støttet av UD/NORAD.
Fra 1989 og to år framover ble det imidlertid innført en boikott mot Kina, fra norsk og internasjonal side, etter hendingene på Den himmelske freds plass, og både kontakten og utviklingen av det nevnte rehabiliteringssykehuset ble svært begrenset. Boikotten har muligens også hatt positive effekter, men den medførte en viss forsinkelse i tilbudet til funksjonshemmede i Kina. Deretter fulgte imidlertid en meget rask oppbygging av etter hvert relativt gode og moderne tiltak - dog så langt for langt fra alle kinesere - hvor Norge og Sunnaas sykehus har deltatt meget aktivt med faglig input. Både norske myndigheter og kongehuset har bifalt denne kontakten, blant annet ved å delta på ulike felles arrangementer. Vi er således stolte over å ha bidratt til denne utviklingen i verdens største land, og vi tviler på at vi ville ha gjort mer nytte for oss med en boikott, noe som heller ikke foreslås av Legeforeningens utvalg for menneskerettigheter (2), dog har dette stadig vært oppe til debatt.
Fra år 2000 har våre kinesiske kolleger også deltatt i det årlige "Sunnaas International Network Seminar in Rehabilitation", som omfatter sju av Sunnaas’ litt spesielle samarbeidsland; USA, Kina, Russland, Palestina, Israel, Sverige - og Norge. I tillegg til fagutveksling driver vi også for tiden et stort multinasjonalt forskningsprosjekt om slagrehabilitering (3), og har derfor tett og jevnlig kontakt også utenom den årlige samlingen, oftest per Skype og telemedisin. Ut fra ulike politiske synsvinkler er det kanskje flere land enn Kina som burde boikottes i denne faglige sammenheng? Vi har imidlertid ikke funnet det hensiktsmessig eller tilrådelig å utelukke verken Kina eller andre fra dette fellesskapet. Vi har tvert imot sett meget konkrete positive resultater også i form av bilateralt samarbeid internt blant deltakerne, sannsynligvis på tvers av "korrekte" politiske oppfatninger i deres hjemland.
Som kjent har Kina innført en slags boikott av Norge etter Fredsprisen i 2010, noe vi merker ved at kineserne ikke ønsker deltakere på høyt politisk nivå i forbindelse med våre faglige møter. En pussig bieffekt er også en kinesisk boikott av et planlagt arrangement for funksjonshemmede med Thomas Stanghelles operamusikal "Some Sunny Night", om de handikappede maratonheltene Ketil Moe fra Lillesand og Mark Wang fra Kina, med blant andre Alexander Rybak i en av hovedrollene (3). Til tross for slike tiltak fra kinesisk side fortsetter Sunnaas det faglige samarbeidet. Naivt - eller klokt?
Sunnaas sykehus har lang tradisjon som aktør på det internasjonale plan helt fra inntak av skadde Vietnamflyktninger i 1960-årene, og den siste internasjonale strategi for sykehuset ble styrebehandlet den 26.juni 2013 (4). Styret ved sykehuset ga der sitt enstemmige vedtak til en ambisiøs internasjonal strategi for sykehuset, blant annet med støtte til samarbeidet med Kina og med den ovennevnte spesielle 7-lands- konstellasjonen. Vi kan ikke påstå eller bevise at dette er bedre enn den faglige boikotten som Iversen oppfordrer til, men vi mener at dette er en mer human og farbar vei for oss.
Litteratur:
1. Iversen O-E. Bør vi boikotte faglig samarbeid med Kina? Tidsskr Nor Legeforen 2013; 133: 1431.
2. Hoftvedt BO, Steenfeldt-Foss OW, Thorleifsson E et al. 20 års menneskerettighetsarbeid. Tidsskr Nor Legeforen 2013; 133: 1469-71.
3. Internasjonalt forskningssamling på Sunnaas sykehus. Sunnaas sykehus 11.3.2013. http://www.sunnaas.no/aktuelt/nyheter/Sider/internasjonalt-forskningssamling-pa-sunnaas-sykehus.aspx (20.8.2013).
4. Rambøll KP. Rybak uønsket i Kina. NRK 12.10.2010. http://www.nrk.no/kultur/rybak-uonsket-i-kina-1.7332788 (20.8.2013).
5. Strategi for internasjonal aktivitet ved Sunnaas sykehus HF. Nesoddtangen: Sunnaas sykehus, 2013. http://www.sunnaas.no/omoss/styret/Documents/2013/2013-06-26/2013-06-23%20sak%203413%20%20Internasjonal%20aktivitet.pdf (20.8.2013).
Det er med tilfredshet jeg konstaterer at mitt kommentarinnlegg har medført engasjement. Personlige direkte kommentarer har bare vært anerkjennende for initiativets poeng og sakens viktighet. Samtidig merker jeg meg at de som ble særlig utfordret, kollegaene som tiljublet Kina for 30-40 år siden forholder seg tause. Det er vel egentlig mer beklagelig enn overraskende.
De skriftlige debattinnleggene adresserer som ventet dilemmaet: hva er den beste strategi for å bedre «den urett som blir begått»? Dialog eller konfrontasjon? Svare med samme mynt eller snu det andre kinnet til? Det blir det nok aldri enighet om. Men en bevisstgjøring og penetrasjon av problemstillingen er etter min oppfatning et gode i seg selv.
Stanghelle og Becker presenterer erfaringer basert på 25 års samarbeide. Jeg har ingen problemer med å se verdien både generelt og for utsatte grupper spesielt. Nytten og dynamikken av at flere land, og med sterke motsetningsforhold (f.eks. Israel og Palestina) bringes til samme kollegiale bord er uomtvistelig. Min problematisering gjelder imidlertid en dagsaktuell situasjon og et bilateralt forhold.
Seljelids innlegg er engasjert, friskt og poengfylt. Han fremholder at der er urett og overgrep nok i mange land, og elendighet nok til mange boikottaksjoner. Det kan selvfølgelig ikke benektes. Her kunne vi brukt «flasketuten peker på» som valg av land å boikotte. Det treffer imidlertid ikke den situasjon som er mitt utgangspunkt, nemlig når vi skal respondere på kinesiske invitasjoner som omtalt. Da kan vi knytte noen kritiske kommentarer til hvorfor vi sier nei takk. Om det er boikott eller ikke blir et definisjonsspørsmål, men like fullt en anledning til å ytre en mening. Om Seljelid med «hanan i Drammen» tenker på Nobelkomiteens leder er underordnet for mitt syn. Ingen har brakt tilstrekkelig argumenter til å få meg til endre praksis. Kinesiske invitasjoner vil fortsatt bli møtte med: nei takk fordi . . .
Takk for debatten
Bergen 12.9.13
Ole-Erik Iversen
Tidsskrift for Den norske legeforening, Postboks 1152 Sentrum, 0107 OSLO
Sentralbord: 23 10 90 00 • E-post: redaksjonen@tidsskriftet.no
Sjefredaktør Are Brean • Tidsskriftet redigeres etter redaktørplakaten
Kommentarer