Det er med tilfredshet jeg konstaterer at mitt kommentarinnlegg har medført engasjement. Personlige direkte kommentarer har bare vært anerkjennende for initiativets poeng og sakens viktighet. Samtidig merker jeg meg at de som ble særlig utfordret, kollegaene som tiljublet Kina for 30-40 år siden forholder seg tause. Det er vel egentlig mer beklagelig enn overraskende.

De skriftlige debattinnleggene adresserer som ventet dilemmaet: hva er den beste strategi for å bedre «den urett som blir begått»? Dialog eller konfrontasjon? Svare med samme mynt eller snu det andre kinnet til? Det blir det nok aldri enighet om. Men en bevisstgjøring og penetrasjon av problemstillingen er etter min oppfatning et gode i seg selv.

Stanghelle og Becker presenterer erfaringer basert på 25 års samarbeide. Jeg har ingen problemer med å se verdien både generelt og for utsatte grupper spesielt. Nytten og dynamikken av at flere land, og med sterke motsetningsforhold (f.eks. Israel og Palestina) bringes til samme kollegiale bord er uomtvistelig. Min problematisering gjelder imidlertid en dagsaktuell situasjon og et bilateralt forhold.

Seljelids innlegg er engasjert, friskt og poengfylt. Han fremholder at der er urett og overgrep nok i mange land, og elendighet nok til mange boikottaksjoner. Det kan selvfølgelig ikke benektes. Her kunne vi brukt «flasketuten peker på» som valg av land å boikotte. Det treffer imidlertid ikke den situasjon som er mitt utgangspunkt, nemlig når vi skal respondere på kinesiske invitasjoner som omtalt. Da kan vi knytte noen kritiske kommentarer til hvorfor vi sier nei takk. Om det er boikott eller ikke blir et definisjonsspørsmål, men like fullt en anledning til å ytre en mening. Om Seljelid med «hanan i Drammen» tenker på Nobelkomiteens leder er underordnet for mitt syn. Ingen har brakt tilstrekkelig argumenter til å få meg til endre praksis. Kinesiske invitasjoner vil fortsatt bli møtte med: nei takk fordi . . .

Takk for debatten

Bergen 12.9.13

Ole-Erik Iversen