I forrige utgave av Tidsskrift for Den norske legeforening skrev medisinsk redaktør Petter Gjersvik en kronikk om karakterer i medisinstudiet. Vi i Medisinsk Fagutvalg i Oslo (MFU) ønsker å besvare Gjersviks kronikk, fordi vi mener den gir et feil bilde av behovet for karakterer.

Som Gjersvik skriver foretok det medisinske fakultetet ved Universitetet i Oslo (UiO) en endring av studieplanen i 1996. Etter denne endringen, «Oslo 96», gikk medisinstudiet fra å bruke karakterer til «bestått/ ikke bestått». Ønsket var å satse mer på samarbeid, utfyllende tilbakemeldinger og studentenes motivasjon for læring.

Det medisinske fakultetet ved UiO foretar for tiden en ny revisjon av studieplanen. Igjen er det en diskusjon om behovet for karakterer, men forskjellen i dag er at det nå er sterke krefter som ønsker å gå tilbake til karakterer. Både blant studentene og professorene er det noen som er for og noen som er mot karakterer. Det Petter Gjersvik ikke tok med i kronikken sin, var at studentene står svært samlet. Det ble gjort en undersøkelse blant studentene for å kartlegge meningen deres angående karakterer. Den viste at blant de 865 medisinstudentene som svarte på undersøkelsen, var 80 prosent mot graderte karakterer.

Vi ønsker å nevne noen av resultatene som vi synes er viktige. 80 prosent av studentene mente at en innføring av karakterer vil gi mer stress i studiehverdagen, 77 prosent av studentene mente at innføring av karakterer vil føre til negativ konkurranse, og 70 prosent mente det vil gi et dårligere studentmiljø. Disse resultatene viser at studentene frykter at karakterer vil gi dårligere samarbeid og dette er bekymringer som det medisinske fakultet bør ta hensyn til.

Karakterer medfører vanligvis at kravet til bestått reduseres. Ved det medisinske fakultet UiO kreves det minst 65 prosent rett for å bestå. Derfor tilsvarer bestått minimum karakteren C. Hvis det innføres graderte karakterer og det er et ønske om å beholde samme grense for bestått, betyr det at karakteren E ved UiO vil sidestilles med minimum C ved universitetene i Trondheim og Tromsø som ikke ønsker å innføre karakterer. Det vil gi studentene i Oslo et dårligere utgangspunkt for videre karriere enn studenter fra utlandet og de andre studiestedene i Norge. Det sies også at en innføring av karakterer vil være bedre når man søker jobb i utlandet. Hvis vi i Norge innfører et høyere krav for bestått med karakterer, så vil norske studenter kunne tape mot studenter utdannet i utlandet hvor kravene til bestått med karakterer vanligvis er lavere.

Finnes det kunnskap som viser at karakterer gir bedre læring? Det finnes forskning som har sett på dette. I en stor metaanalyse av 800 enkeltstudier, ble det sett på hvilke pedagogiske tiltak som fungerte best. Blant de 130 pedagogiske tiltak som ble vurdert, var graderte karakterer på 103 plass. Dette viser at å innføre graderte karakterer ikke har noe god pedagogisk begrunnelse. Dette tar derimot Gjersvik hensyn til, siden han er åpen om at det er lite forskning som støtter meningene hans. Han går derimot videre til å henvise til det han kaller «tilbakemeldinger fra lærerhold». Det er skuffende at Gjersvik bruker «anekdotiske bevis» i stedet for å argumentere ut fra vitenskapelig basert kunnskap. Det finnes ikke noe forskning som viser at kunnskapsnivået til medisinstudenter går ned etter et skifte fra en seksgradert skala til en togradert skala. Forskning viser derimot at studiemiljøet blir bedre. Da blir det misvisende å bruke «tilbakemeldinger fra lærerhold» som et argument.

Et av hovedargumentene for å innføre karakterer, er omleggingen til søknadsbasert turnustjeneste. Noen mener at karakterer er det beste kriteriet for ansettelse og at mangel på karakterer kan bidra til nepotisme. Det vil si at det er lettere å favorisere nyutdannede leger med gode bekjentskaper.

Dette er ikke særlig overbevisende argumentasjon. Vi vet at like karakterer på tvers av universitet og ikke minst på tvers av land, ikke nødvendigvis gjenspeiler tilsvarende prestasjoner eller ønsket kunnskap. Kanskje er det viktigere for sykehusene og kommunene å vurdere helheten som å vite at studentene har tilfredsstillende nivå (minimum C med bestått karakter), oppnådd ønsket læringsutbytte, personlig egnethet, arbeidserfaring, forskning og andre forhold av betydning for den konkrete jobben. Helsetjenesten har også en lang erfaring med å ansette leger uten karakterer. For en arbeidsgiver finnes det mange andre forhold som er viktigere. Det er selvfølgelig feil å gi leger jobb på grunn av bekjentskaper, fremfor kompetanse og egnethet. Ingen kan påstå at slik nepotisme ikke skjer, men en innføring av karakterer vil ikke nødvendigvis forebygge dette.

Petter Gjersvik kommer også med en del gode poenger i kronikken sin. Han skriver om hvordan universitetet kan ta i bruk nye eksamensformer, som klinisk OSCE-eksamen. Dette er en eksamensform som ikke bare tester kunnskapsnivå, men også ferdigheter og kunnskapsanvendelse. OSCE-eksamener er alt i bruk i Oslo, og de kan være en god måte å gi studentene den utfyllende tilbakemeldingen som de stadig ønsker.

Universitetet skal være et sted for å fremme læring. Det er også viktig at medisinstudiet fremmer samarbeid og samhandling for å løse komplekse problem. Vi opplever at medisinstudenter har en sterk motivasjon for læring og vi tror at innføring av graderte karakterer vil gi et dårligere læringsmiljø, mindre samarbeid, mer stress og konkurranse. Gir dette oss bedre leger? Vi tror at innføring av karakterer er å gå i feil retning. Helsetjenesten trenger leger som kan samarbeide og som har holdninger og kunnskap som er fremmet i et godt læringsmiljø.

Skrevet av:
Johannes Thomassen Slørdahl Nestleder, Medisinsk fagutvalg i Oslo
Ishita Barua Leder, Medisinsk fagutvalg i Oslo

Litteratur:
 Hattie, John. «Visible Learning», Taylor and Francis Ltd, 2008
 Gjersvik, Petter. «Bestått/Ikke bestått-en historisk parentes», Tidsskrift for den norske lægeforening, 2013, 20 august