Old Drupal 7 Site

Bestått/ikke-bestått – en historisk parentes?

Petter Gjersvik Om forfatteren

Kommentarer

(4)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Gudmund Myhren
Om forfatteren

Gjersvik har en god litteraturliste i sin artikkel, men mangler referanser for et av kjerneargumentene for å endre karaktersystem ved medisinstudiet i Oslo. Hvordan kan vi vite at flere og flere av de norske studentene i fremtiden vil søke jobb utenfor Norge? Og tror vi at norske beståttleger vil bli arbeidsløse når A-leger fra inn- og utland strømmer inn over grensene?

Det er også vanskelig å forstå hva eventuelle langtidseffekter av karakterfastsettelse skal være. Er man bekymret for at beståttlegene lettere skal glemme sitt pensum, og at de etter 20 år skal være mindre kunnskapsrike enn A-legene?

Nå har vi rundt 3000 leger som er uteksaminert med beståttkarakter i Oslo. Jeg tror deres genuine kunnskapstørst, som Gjersvik fremholder, er en motivasjon mer verdt enn gode karakterer.

Egil Romslo Schistad
Om forfatteren

Validitet og reliabilitet er vanskelige ord både for medisinstudent og lege. Det har eit eller anna med om at ei prøve skal måle det ei prøve skal måle og at prøva måler det prøva skal måle meir eller mindre det samme kvar gong.

Som student i Oslo har eg hatt gleda av å ha Gjersvik i hudterminen. Eg har hatt stor sansen for hans pedagogiske tankegang og ynskje om å utdanne legar som tenker kritisk og kan vurdere mellom ulike og til dels motstridande funn. Eg opplever at han også har dette ynskje for evaluering av studentar også. Så langt er eg heilt enig. Eg trur også vi er einige om at eit viktig premiss for karakterdebatten er dette:

I kva grad fortel karakterar frå prøver om faktisk kunnskap, haldningar og ferdigheiter hos studenten? Og er dette kunnskap, haldningar og ferdigheiter folk som anset ser på som relevante for den jobben ein lege skal utføre.

Gjersvik ønsker at vi skal ha det litt meir "slik det er i utlandet".

Eg har det siste semesteret studert som ERASMUS-student i utlandet. Utlandet avdeling Innsbruck. Der har eg også hatt gleda av å ha ein del kontakt der med andre medisinstudentar frå rundt omkring i Europa. Det er ein klassikar blant utvekslingsstudentar å snakke og tulle litt om forskjellar om landa og universiteta våre. Det eg har opplevd som underlig påfallende er at det virkar å være særs stor skilnad i bedømming av studentar. Dette går både på type eksamnar, nivå og karaktersetting..

Ta den ordinære medisin-eksamen nede i Innsbruk til dømes. Det er ein eksamen kvart studieår og den er multiple choice... Altså er det 5 år og 5 karakterar og ingen av dei dømmer studenten i klinisk dugleik eller i særleg grad klinisk tenkning. Den har stor kritikk blant studentar her nede. Dei er lei av å sitte å svette og krysse og gulpe opp ting dei har nipugga frå gamle-multiple-choice-prøver. Andre utanlandsstudentar fortel om gode standardiserte prøver som dei opplever skil godt mellom sentrum og periferi i faget. Nokre har enkle kirurgi-eksamnar. Nokre har merkelige kirurgi-eksamnar. Andre har gode kirurgieksamnar.

Mitt inntrykk er at det generelt sett er litt få og litt for effektive eksamnar. Det er jo forståelig. Eksamensavvikling er vanskelig. Det er vanskelig å eksaminere kunnskap, ferdigheter og til og med litt haldningar når det er kull på 3-400 studentar…og alle er omtrent like flinke til å lese gamle eksamensoppgåver eller pugge professoriske kjepphestar.

La meg ta meg sjølv som eksempel…ikkje som et eksempel på normalen, men eit eksempel på variasjonsbredda: Eg har hadde 2 muntlige spesial-eksamnar fordi eg var utanlands-student. På min auge-eksamen fekk eg to stikkordsspørsmål før "Der Professor" var lei og gav meg toppkarakter. Det heile varte i tre heile minutt. Heile seansen opplevde eg som ein sketsj meir enn universitetseksamen. Eg kjem sjølvsagt til å legge ved denne karakteren når eg søker turnus…sjølv om den ikkje er verdt skrivemaskinpapiret den var skrive ut på. Min kollega hadde opplevd det samme i Tyskland: "Det var en vits. Alle fikk toppkarakter"

Ein treng dessverre studere i utlandet for å oppleve variabel eksamensavvikling. Gjersvik har sjølv måtte gå gjennom rundar med Hud-OSCEen på 6.semester. Kvifor? Jo…eksamen er vanskelig!

Så kva er poenget mitt? Poenget mitt er at Gjersvik synest å bruke Osce og klinikk-eksamnar i Noreg så vel som i utlandet som "validitets- og Reliabilitetsvitne". Argumentasjonen virkar å skulle forsikre til dømes arbeidsgivarar om at karakterar er reliable og valide og gir eit godt screening-verktøy for ansettelse av nye legar. Eg er ikkje så fullt så sikker på det.

Sjølv har eg sett lite reliabilitet og mykje variabilitet.

Gledelig nok har eg også erfart at studiekvaliteten i Oslo er godt over gjennomsnittet. Eg er stolt over å studere ved Universitetet i Oslo og eg takker både Gjersvik og andre gode professorar og lektorar for god undervisning og god tilbakemelding. Spesielt slik Gjersvik skisserer i slutten av sitt innlegg. Dette er ikkje sjølvsagt verken i Noreg eller i Utlandet.

Eg er usikker og delt i spørsmålet om karakterar. Det hadde vore ein god ide…Sett at karakterane målte noko som folk som ansett sånne som meg anser som viktige for å kunne Trøste, lindre og nokon gongar helbrede. Og at prøvene var nokonlunde like slik at det var mulig å samanlikne dei som eg konkurrerar med.

Det er jo akkurat som OL-krav. Det er greit om stoppeklokkene fungerer omtrent likt og at alle veit kva grein utøveren konkurrerer i. Eg veit ikkje om vi er heilt der i moderne medisinutdanning enno. Det er eit tankekors at det Gjersvik bruker som argument for karakterar er akkurat det samme som eg bruker mot karaktear. Vi er ikkje der Gjersvik seier vi er. Sjølv om vi begge kanskje vil dit.

Så slik eg ser det, Gjersvik, så er det to alternativ til vi kjem dit. At vi tek karakterar med en klype salt og konkurrerer ut i frå andre kriterier om jobbane. Til dømes Referansar, intervju og arbeidserfaring … Eller at du og dine kolleger innfører fleire "kontinentale" 3-minuttseksamnar.

Johannes T. Slørdahl
Om forfatteren

I forrige utgave av Tidsskrift for Den norske legeforening skrev medisinsk redaktør Petter Gjersvik en kronikk om karakterer i medisinstudiet. Vi i Medisinsk Fagutvalg i Oslo (MFU) ønsker å besvare Gjersviks kronikk, fordi vi mener den gir et feil bilde av behovet for karakterer.

Som Gjersvik skriver foretok det medisinske fakultetet ved Universitetet i Oslo (UiO) en endring av studieplanen i 1996. Etter denne endringen, «Oslo 96», gikk medisinstudiet fra å bruke karakterer til «bestått/ ikke bestått». Ønsket var å satse mer på samarbeid, utfyllende tilbakemeldinger og studentenes motivasjon for læring.

Det medisinske fakultetet ved UiO foretar for tiden en ny revisjon av studieplanen. Igjen er det en diskusjon om behovet for karakterer, men forskjellen i dag er at det nå er sterke krefter som ønsker å gå tilbake til karakterer. Både blant studentene og professorene er det noen som er for og noen som er mot karakterer. Det Petter Gjersvik ikke tok med i kronikken sin, var at studentene står svært samlet. Det ble gjort en undersøkelse blant studentene for å kartlegge meningen deres angående karakterer. Den viste at blant de 865 medisinstudentene som svarte på undersøkelsen, var 80 prosent mot graderte karakterer.

Vi ønsker å nevne noen av resultatene som vi synes er viktige. 80 prosent av studentene mente at en innføring av karakterer vil gi mer stress i studiehverdagen, 77 prosent av studentene mente at innføring av karakterer vil føre til negativ konkurranse, og 70 prosent mente det vil gi et dårligere studentmiljø. Disse resultatene viser at studentene frykter at karakterer vil gi dårligere samarbeid og dette er bekymringer som det medisinske fakultet bør ta hensyn til.

Karakterer medfører vanligvis at kravet til bestått reduseres. Ved det medisinske fakultet UiO kreves det minst 65 prosent rett for å bestå. Derfor tilsvarer bestått minimum karakteren C. Hvis det innføres graderte karakterer og det er et ønske om å beholde samme grense for bestått, betyr det at karakteren E ved UiO vil sidestilles med minimum C ved universitetene i Trondheim og Tromsø som ikke ønsker å innføre karakterer. Det vil gi studentene i Oslo et dårligere utgangspunkt for videre karriere enn studenter fra utlandet og de andre studiestedene i Norge. Det sies også at en innføring av karakterer vil være bedre når man søker jobb i utlandet. Hvis vi i Norge innfører et høyere krav for bestått med karakterer, så vil norske studenter kunne tape mot studenter utdannet i utlandet hvor kravene til bestått med karakterer vanligvis er lavere.

Finnes det kunnskap som viser at karakterer gir bedre læring? Det finnes forskning som har sett på dette. I en stor metaanalyse av 800 enkeltstudier, ble det sett på hvilke pedagogiske tiltak som fungerte best. Blant de 130 pedagogiske tiltak som ble vurdert, var graderte karakterer på 103 plass. Dette viser at å innføre graderte karakterer ikke har noe god pedagogisk begrunnelse. Dette tar derimot Gjersvik hensyn til, siden han er åpen om at det er lite forskning som støtter meningene hans. Han går derimot videre til å henvise til det han kaller «tilbakemeldinger fra lærerhold». Det er skuffende at Gjersvik bruker «anekdotiske bevis» i stedet for å argumentere ut fra vitenskapelig basert kunnskap. Det finnes ikke noe forskning som viser at kunnskapsnivået til medisinstudenter går ned etter et skifte fra en seksgradert skala til en togradert skala. Forskning viser derimot at studiemiljøet blir bedre. Da blir det misvisende å bruke «tilbakemeldinger fra lærerhold» som et argument.

Et av hovedargumentene for å innføre karakterer, er omleggingen til søknadsbasert turnustjeneste. Noen mener at karakterer er det beste kriteriet for ansettelse og at mangel på karakterer kan bidra til nepotisme. Det vil si at det er lettere å favorisere nyutdannede leger med gode bekjentskaper.

Dette er ikke særlig overbevisende argumentasjon. Vi vet at like karakterer på tvers av universitet og ikke minst på tvers av land, ikke nødvendigvis gjenspeiler tilsvarende prestasjoner eller ønsket kunnskap. Kanskje er det viktigere for sykehusene og kommunene å vurdere helheten som å vite at studentene har tilfredsstillende nivå (minimum C med bestått karakter), oppnådd ønsket læringsutbytte, personlig egnethet, arbeidserfaring, forskning og andre forhold av betydning for den konkrete jobben. Helsetjenesten har også en lang erfaring med å ansette leger uten karakterer. For en arbeidsgiver finnes det mange andre forhold som er viktigere. Det er selvfølgelig feil å gi leger jobb på grunn av bekjentskaper, fremfor kompetanse og egnethet. Ingen kan påstå at slik nepotisme ikke skjer, men en innføring av karakterer vil ikke nødvendigvis forebygge dette.

Petter Gjersvik kommer også med en del gode poenger i kronikken sin. Han skriver om hvordan universitetet kan ta i bruk nye eksamensformer, som klinisk OSCE-eksamen. Dette er en eksamensform som ikke bare tester kunnskapsnivå, men også ferdigheter og kunnskapsanvendelse. OSCE-eksamener er alt i bruk i Oslo, og de kan være en god måte å gi studentene den utfyllende tilbakemeldingen som de stadig ønsker.

Universitetet skal være et sted for å fremme læring. Det er også viktig at medisinstudiet fremmer samarbeid og samhandling for å løse komplekse problem. Vi opplever at medisinstudenter har en sterk motivasjon for læring og vi tror at innføring av graderte karakterer vil gi et dårligere læringsmiljø, mindre samarbeid, mer stress og konkurranse. Gir dette oss bedre leger? Vi tror at innføring av karakterer er å gå i feil retning. Helsetjenesten trenger leger som kan samarbeide og som har holdninger og kunnskap som er fremmet i et godt læringsmiljø.

Skrevet av:
Johannes Thomassen Slørdahl Nestleder, Medisinsk fagutvalg i Oslo
Ishita Barua Leder, Medisinsk fagutvalg i Oslo

Litteratur:
 Hattie, John. «Visible Learning», Taylor and Francis Ltd, 2008
 Gjersvik, Petter. «Bestått/Ikke bestått-en historisk parentes», Tidsskrift for den norske lægeforening, 2013, 20 august

Petter Gjersvik
Om forfatteren

Meningene om innføring av vanlige karakterer på medisinstudiet i Oslo er delte, også blant studentene, slik den omtalte spørreundersøkelsen viser. Tilsvarende undersøkelser er ikke gjort blant lærerne, men samtlige fagmiljøer som deltok i den interne høringsrunden på fakultetet, bortsett fra samfunnsmedisin, støttet prosjektgruppens forslag om å innføre en karakterskala fra A til F, slik det er bl.a. i Bergen. Oslo innfører altså ikke noe nytt, ukjent eller uprøvd, slik innleggene kan gi inntrykk av. Graderte karakterer forutsetter gode eksamensformer som tester mer enn bare kunnskap.
Etter min mening har ordningen med bestått/ikke-bestått, som ble innført i Oslo i 1996, ikke svart til forventningene. Det er vanskelig å undersøke om nivået i kunnskaper og ferdigheter har sunket eller er stabilt, for eksamensoppgavene må nødvendigvis gjøres om fra semester til semester. Det er likevel lite tvilsomt at en for stor andel av studentene ikke stiler høyere enn akkurat å stå til eksamen. Dermed unnlater de å ta ut sitt fulle potensial. Legestudenter bør ha en sterk indre motivasjon for å bli en dyktig lege, men det hjelper å ha noen ytre motivasjonsfaktorer også, for eksempel karakterer. Vi trenger alle å ha noe å strekke oss etter.
Er det rettferdig at en student som gjør en stor innsats på studiet og gjør det godt til eksamen, skal få samme karakter på avgangsvitnemålet som en student som så vidt klarer seg? Jeg synes ikke det.

Petter Gjersvik
petter.gjersvik@medisin.uio.no
Tidsskriftet