Jeg skal spare leserne for et langt svar på et svar på et svar. Det er imidlertid noen grunnleggende forhold som professor Halvorsen hopper bukk over i sitt forsøk på å svare på min kritikk av hennes artikkel.

Halvorsen påstår at "Det er bare de unødvendige, unyttige, lite virksomme og ekstremt kostbare behandlingstiltak som er unntatt fra syketrygdens dekningsområde, samt rent kosmetisk indisert behandling og en del av tannhelsetjenestene." Det er en grunnleggende feil påstand fra Halvorsen. Nesten hele spesialisthelsetjenesten og kommunal pleie og omsorg er unntatt fra syketrygden, og med god grunn. Sykehusene, kommuner og akuttberedskap finansieres av rammebevilgninger som gir en mye bedre kontroll med statsbudsjettets helhet enn en trygdeordning. Som Halvorsen selv korrekt påpeker senere i sitt innlegg, så gir lovverket liten veiledning til hvordan helsetjenestene skal utformes utover at de skal være forsvarlige. Forsvarlighet er igjen et skjønnsmessig begrep basert blant annet på hvor mye ressurser som stilles til rådighet. Jo mer som bevilges, jo høyere standard vil befolkningen med rette kunne forvente.

Størrelsen på helsebudsjettet bør etter mitt syn fortsatt være et politisk- og ikke et juridisk spørsmål. På samme måte som hvordan pengene brukes i hver avdeling, i størst mulig grad bør være et faglig spørsmål.

Bondevik2-regjeringen budsjetterte med nullvekst i fire år til sykehusene. Det var et politisk valg, og ikke et lovbrudd. Den avgåtte regjeringen foreslo an økning på 2,4mrd i sitt siste statsbudsjett, og det nye Stortingsflertallet står fritt til å øke eller redusere dette uten å måtte endre lovverket.

Til slutt har Halvorsen rett i at de første "grunnlover" både i Norge og England ble kjempet frem av privilegerte personer som blant annet ville ha kontroll på bruk av egne skattepenger. Nå har vi heldigvis allmenn stemmerett, og desto viktigere er det at det er våre politikere på Stortinget som avgjør. Det mener jeg selv om det nå er et annet stortingsflertall enn jeg skulle ønske.