Robin Kåss tror visst at «trygd» betyr «refusjon». Så feil kan man ta! Jeg burde ha forklart hvorfor jeg bruker begrepet «syketrygd» om det faktum at befolkningen i Norge har rett til offentlig finansierte naturalytelser medisinsk undersøkelse og behandling) ved sykdom. Sykeforsikringen, senere syketrygden, ble innført i 1909 og gradvis utvidet til å gjelde hele befolkningen (1956), og innlemmet i Folketrygdloven i 1966. Den er aldri avskaffet, men finansieringen er forandret slik at mesteparten i dag gis som rammebevilgning. Det har imidlertid ikke noe å si for omfanget av retten til naturalia. Den direkte sammenhengen mellom syketrygd og primærhelsetjeneste forsvant med kommunehelsetjenesteloven (1982) i den forstand at også de som ikke var medlemmer av folketrygden, fikk rett til disse tjenestene. For spesialisthelsetjenestens vedkommende er det imidlertid slik at medlemskap i folketrygden i utgangspunktet er en forutsetning for å få tjenestene uten å betale for dem (spesialisthelsetjenesteloven kap. 5, se særlig § 5-3, jfr. folketrygdloven kap. 2, se særlig § 2-1). Her finner vi med andre ord en forbindelseslinje til syketrygden.

Jeg er helt enig i at størrelsen på helsebudsjettet er et politisk spørsmål. Mitt enkle poeng er at når lovgiver vedtar en helsetjeneste av et visst omfang (nødvendig helsehjelp som er nyttig og ikke eksorbitant dyr), så har samme lovgiver pålagt seg selv et ansvar for å finansiere disse tjenestene. Hvis finansieringen ikke strekker til, slik at noen pasienter ikke får tjenester de har krav på, må lovgiver inn og justere omfanget. Det skal ikke være klinikernes oppgave å nekte pasienter det de lovmessig har krav på.

Marit Halvorsen