Elling Ulvestad fortjener ros for å ha utløst en fagintern debatt om borreliose, og han har uttrykt seg tilstrekkelig provoserende til å utløse det han ville ha - kraftig respons. Vi har jo mange grunner til å bli engasjert av hans tale. På den ene siden ønsker vi å markere avstand fra useriøs pasientbehandling og folkeoppvigling, for det florer også i vårt land. Samtidig står vi ovenfor en pasientpopulasjon som vi ikke forstår godt nok. Selv om vi kjenner på faglig harme bør vi altså ha en porsjon faglig ydmykhet også. Noen vil nok synes at det er for mye å forlange, men jeg tillater meg nå påstanden. Ellers har forskningsresultater og andre uttalelser tilført feltet en uoversiktlig detaljrikdom som man kan snuble i, men som jeg ikke kan si har hjulpet meg som kliniker. Hva er det egentlig vi vet som kan være vesentlig?

Fra andre bakteriologiske sykdomsbilder vet vi f.eks. at diagnostikk som hviler på antistoffundersøkelser alene, er mangelfull. Ved borreliose har vi det tilleggsproblemet at det heller ikke finnes noen gullstandard å måle mangler og styrke ved antistoffundersøkelse mot. Det nærmeste vi kommer en gullstandard, er klinisk påvisning av erytema migrans (EM) ved tidlig infeksjon. Mange mener med rette at antistoffundersøkelser ikke har noen plass ved EM fordi antistoffsvaret så ofte uteblir tidlig i forløpet. Vi bør da huske på at antistoffsvaret ofte uteblir også om man etterundersøker pasienter som har gjennomgått EM. Det er altså god grunn til å spørre om ikke dårlig antistoffrespons ved EM gjenspeiler at antistoffundersøkelser ofte er mangelfulle, og at EM er den tilstanden hvor dette best illustreres. For alle som er kjent med det enorme potensialet for antigenvariasjon blant Borrelia spp er dette egentlig som forventet: Det bør ikke være uventet at antigenhamen ikke alltid matcher våre tester.

Vi klør oss daglig i hodet over invalidiserte pasienter med uklare sykdomsbilder og positive serologisvar - er da prøvesvaret noe å stole på da? I tillegg til vanskene vi har med å stole på positive prøvesvar, har vi nok god grunn til å være skeptisk ovenfor de negative i denne pasientgruppen.

Jeg hadde ikke vært lege om jeg var uenig i at vi trenger noe bedre for å komme videre i alt som har med håndtering av borreliose å gjøre. Dette andre bedre bør være agenspåvisning. Siden de vanlige metodene for agenspåvisning - dyrkning og molekulærbiologiske metoder - ikke vil kunne bli klinisk anvendbare på en lang stund, er det alternativer vi må håpe på. Skal vi finne et slikt alternativ, må vi først skaffe oss nytenkende hypoteser, og her har vi en ny utfordring: Vi er blitt for raske til å le av ny tenkning. Vi vet f.eks. at borreliabakterien endrer karakter fullstendig når den går over i væsker - også CSF. Så foreligger det en hypotese om at visuell påvisning av bakterien - i sin endrede form - kan brukes diagnostisk. Mange oversiktsartikler til tross - jeg kan ikke se at hypotesen verken er bevist eller motbevist - men det som er gjort av undersøkelser har i alle fall frambrakt indisier på at dette kan ha noe for seg. Jeg stiller meg derfor avventende, og synes ikke det er forenlig med god vitenskap å avfeie tanken nå. Å fortape seg i en debatt om dette skal kalles cyster eller ei er da unødvendig. Hvis noen finner en metode for pålitelig påvisning av bakterien ved nevroborreliose, løser de nemlig et problem for meg.

Mitt inntrykk er at dette fagområdet har brakt oss inn i en forlegenhet der veien er kort både til sinne og usikkerhet. Forlegenheten skyldes kanskje egentlig at vi for sjelden klarer å innfri forventningen om helbredelse i møte med disse pasientene, selv om den helst utløses i møtet med sinte pasienter og useriøse aktører.

Ovenfor har jeg skrevet om hvorfor jeg mener søken etter nytt diagnostisk verktøy og bedret medisinsk forståelse er helt nødvendig. Likevel - det viktigste er vel at vi blåser støvet av de andre legerollene vi skal aksle. Vi skal jo ikke bare helbrede. Kanskje hadde ikke problemet vært så stort og angrepene fra aktivistene så giftige om vi var bedre til å trøste, lindre og forklare.