I artikkelen beskriver forfatteren en eksistensiell side ved det senmoderne mennesket; hangen til alternative livssyn. Det går tilsynelatende ikke å forene oppfatningen av eget selv med utenverdenens

uten at resultatet blir de fenomener som forfatteren påpeker, symptomer i tiden. Det er ikke mulig på forhånd å vite hva som ligger bak et symptom.

I denne sammenhengen er det eksistensielle spørsmålet, som ikke kan stilles i bero; "Hvem er jeg?". Det finnes ett svar : "Jeg er et menneske som ønsker meg mer enn jeg kan få, og jeg engster meg fordi jeg vet jeg skal dø". Den som ikke kan stå i en slik selvoppfatning, benekter realitetene....(Fritt etter Haugsgjerd (1))

Menneskets visshet om og angst for døden som realitet, og som motpol til gleden ved å være til, kan bli drivkraften til fenomenet via kjente psykiske prosesser og mekanismer. På denne bakgrunn kan nyreligiøsiteten representere et dyptfølt behov hos mennesket til å forklare "det magiske" ved alt værende, ved all eksistens!

Ref.:Svein Haugsgjerd: "Lidelsens karakter i ny psykiatri" Pax forlag ,1990.