Vi er helt enige med Myren og Melby om at alle leger (ikke bare fastleger) synes å ha behov for økt kunnskap om menn som har sex med menn og seksuell helse/smitterisiko. Mange av våre pasienter på Olafiaklinikken har vært på legevakt eller på sykehus uten at seksualanamnese er tatt opp og/eller at prøver for seksuelt overført infeksjon er tatt. Spørsmål om seksuell praksis handler heller ikke bare om kartlegging av infeksjoner, men også om livskvalitet.

I en dokumentar på radio beskriver Thomas Nylund hvordan han etter en stomioperasjon følte at helsepersonellet opplevde det som pinlig å snakke om hvilke begrensninger operasjonen kunne få for hans seksualliv som homofil (1). Spesialist i allmennmedisin og fastlege Mari Bjørkman viste i sin avhandling «Lesbisk selvtillit-lesbisk helse. Utfordringer og mestringsstrategier hos lesbiske kvinner» at det for lesbiske var viktig å bli sett som den man er hos legen og at denne informasjonen kunne være medisinsk relevant. Lignende arbeid er ikke gjort blant homofile menn i Norge, men vi vil anta at også disse vil kunne oppleve det som bra «å bli sett som den man er» (2). Myren og Melby har et viktig poeng hva angår mangelfull opplæring i seksualitet på medisinstudiet. En metode kan være bruk av rollespill o.l. for å øve opp evnen til å snakke med en pasient om han/hennes seksuelle praksis på en respektfull måte. Også medisinstudenters holdninger til seksuelle minoriteter bør settes på dagsorden i løpet av studiet slik at nyutdannede leger er bevisst sine egne ev fordommer. En lege som uttrykker fordommer mot homofile overfor sine pasienter bør ikke jobbe i pasientrettet virksomhet.

Litteratur:

1. http://www.nrk.no/lyd/p3_dokumentar_de_flaue_legene/E8F51B527C12431B/

2. Bjorkman M, Malterud K. Being lesbian - does the doctor need to know? A qualitative study about the significance of disclosure in general practice. Scandinavian Journal of Primary Health Care 25(1): 58-62, 2007 http://dx.doi.org/10.1080/02813430601086178