Ambulansetjenesten er et viktig ledd i den akuttmedisinske beredskapen, og for en rekke tilstander er det veldokumentert at kvaliteten og effektiviteten av denne tjenesten er livreddende (1). Tiden som går fra meldingen mottas til ambulansen er på stedet, også kalt responstiden, er ett mål for kvalitet på tjenesten, og for en tilstand som hjertestans er den avgjørende.
I dette nummer av Tidsskriftet publiseres to artikler om tidsbruken ved akuttoppdrag i ambulansetjenesten. I en undersøkelse fra Vestfold analyserer Jon Erik Steen-Hansen & Ellen Holtan Folkestad responstider ved akuttoppdrag (2), mens Kjetil Sunde og medarbeidere presenterer en analyse av utrykningstider ved hjertestans i Oslo (3). Begge undersøkelsene refererer til både nasjonale og internasjonale mål for responstider, og konkluderer med at man med dagens organisering av ambulansetjenesten ikke oppfyller de faglige målene som er satt.
Artiklene gir grunnlag for flere refleksjoner omkring kvaliteten på ambulansetjenesten. Først og fremst er de prisverdige bidrag til å dokumentere kvaliteten av den akuttmedisinske beredskapen. I NOU 1998: 9 er ambulansetjenesten karakterisert som det svakeste leddet i den akuttmedisinske kjeden (1). Det er mange grunner til at det er blitt slik, men mangel på dokumentasjon gjør det vanskelig å belegge krav om kvalitetsstandarder. Dokumentasjonsmangelen gjør det lettere å videreføre den betydelige kvalitetsforskjellen mellom fylkene som nettopp denne tjenesten preges av.
Undersøkelsene som presenteres, er gjort i to av landets tettest befolkede områder, med avstander som i nasjonal sammenheng er små. Dessuten har ambulansetjenesten i de to områdene vært ledet av fagpersoner med et sterkt engasjement for akuttmedisin. Når kravene til responstid likevel ikke er oppnådd, gir det grunn til bekymring for resten av landet.
Artiklene er også dagsaktuelle i den pågående politiske debatt. Stortingsmelding nr. 43 (1999 – 2000) (4) om akuttmedisinsk beredskap skal behandles i Stortinget i vårsesjonen, og der er nettopp responstider et sentralt tema. Dessverre blir responstidene sannsynligvis bare veiledende, mens det foreslås å forskriftsfesteen del andre krav bl.a. for å unngå de betydelige kvalitetsforskjellene som i dag eksisterer.
Sett fra mitt daglige ståsted, som kommunelege i Finnmark, er det grunn til å understreke at kvaliteti ambulansetjenesten handler om mer enn responstider. Det handler om minimumskrav til bemanning, kompetent ambulansepersonell og samhandling mellom ulike ledd i helsevesenet.
I Finnmark er ambulansetjenesten i enkelte kommuner vurdert som uforsvarlig av Statens helsetilsyn. Her handler det ikke om responstidene er åtte eller 15 minutter, men om det er nødvendig med mer enn enmannsbetjente biler, og om at i hvert fall en av de ansatte på hvert skift skal ha minimumsutdanning. Ambulansetjenesten er av enkelte blitt utpekt som velegnet for ”konkurranseutsetting” etter anbudsprinsippet. Erfaringene med dette er til dels skremmende. Ambulansetjenesten er i virkeligheten avanserte kompetansebedrifter som samarbeider nært med både primærleger og sykehus. Bytte av ambulanseoperatører i et fylke handler om langt mer enn nye bileiere.
Det er behov for et krafttak for å sikre kvaliteten i ambulansetjenesten. Jeg tror vi må akseptere at kvalitetskravene skal være strengere i de områder der det er mulig å redde mange. Men kravet om bare to-mannsbetjente biler og høy faglig standard på ambulansepersonellet må ikke fravikes.
I den pågående politiske debatten om statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten er det viktig at ambulansetjenesten ikke glemmes. Den har sin faglige forankring i spesialisthelsetjenesten, og få andre områder har større behov for samordning og kvalitetsheving.
