Knud Landmark har en tankevekkende og opplysende artikkel i Tidsskriftet nr. 6/2001 (1) hvor budskapet er at den overveldende dokumentasjon av tradisjonelle antihypertensiver (tiazider og betablokkere) ikke er overensstemmende med utviklingen av legenes forskrivingsvaner. Det er et tankekors for så vel Landmark som andre at nyere udokumenterte legemidler tas i bruk i stort omfang uten at dokumentasjon på sykelighet og dødelighet foreligger. Utgiftene, som for en stor del belastes fellesskapet, er investeringer som ingen kjenner nytteverdien av. Landmark hevder at tiazider tidligere ikke er blitt anbefalt til diabetikere, som en årsak til tilbakegangen når det gjelder forskrivning av dokumentert legemiddelbehandling. Dette er en sannhet med modifikasjoner. I læreboken i klinisk allmennmedisin (2) og det nye handlingsprogrammet til Norsk selskap for allmennmedisin (3) slås det fast at dokumentasjonen av tiazider er overbevisende ikke minst hos type 2-diabetikere. I handlingsprogrammet heter det at ”det er spesielt viktig å merke seg at behandling med lavdose diuretika er en svært kostnadseffektiv intervensjon med få eller ingen subjektive og biokjemiske bivirkninger. Denne medikamentgruppe har en spesielt gunstig effekt hos diabetikere (3)”.
Når det trass i dokumentasjon og anbefalinger skjer en forskyvning mot dyrere alternativer, må det ha andre og ikke medisinske forklaringer. Landmark nevner legemiddelindustriens fortjenestemuligheter. En annen viktig grunn er markedsføring kamuflert som forskning. Toneangivende spesialister stiller seg i spissen for ”forskningsprosjekt” med klare markedsføringsmålsettinger. Nylig har Regional komité for medisinsk forskningsetikk for Helseregion Sør godkjent et prosjekt der pasienter under etablert blodtrykksbehandling blir behandlet med angiotensin II-blokkeren valsartan (for samfunnets regning?) med effektmål: oppnådd blodtrykkskontroll etter års behandling! Det kan neppe forsvares medisinsk, og i hvert fall ikke forskningsetisk. Er det ikke nå på høy tid at Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin gir retningslinjer som setter grenser for denne type ”forskning”?
