Hensikten med min undersøkelse (1) var å kaste lys over hvordan pasienter med polymyalgia rheumatica blir diagnostisert og behandlet i en allmennpraksis, som et svar på Jan Tore Grans etterlysning i Tidsskriftet: ”Annenlinjetjenesten vet lite om de pasienter som ikke henvises videre” (2). Det er ikke lagt opp til noen mannjevning om hvem som er flinkest til å ta seg godt av disse pasientene. Jeg er enig med Gran i at dersom man skal gjøre prospektive vitenskapelige undersøkelser med henblikk på denne pasientgruppen, må dette gjøres med utgangspunkt i sykehus i samarbeid med allmennpraksis (3).
Når det gjelder samarbeidet mellom primærhelsetjenesten og revmatologisk poliklinikk om enkeltpasienter, har jeg i min artikkel pekt på at for sykdommen polymyalgia rheumatica er nok behovet størst i den diagnostiske prosess. Dette samme påviser Gran i en annen artikkel i Tidsskriftet (4). Jeg mener en slik bruk av spesialisthelsetjenesten er hensiktsmessig og riktig. Jeg synes imidlertid ikke det er noen overraskelse at det i denne gruppen pasienter henvist på grunn av usikkerhet i diagnosen, er relativt dårlig overensstemmelse mellom tentativ diagnose fra primærlegen og sykehusets endelige diagnose.
Gran peker i sin studie på at frekvensen av kontrollavtaler ved revmatologisk avdeling var uhensiktsmessig høy, og at en reduksjon av disse vil bedre tilgjengeligheten ved revmatologisk poliklinikk.
En nærliggende konklusjon på de to artiklene er at allmennpraktikeren i større grad bruker revmatologen som konsulent i den diagnostiske prosess, og at pasientene henvises raskere tilbake for kontroll og oppfølging.
