I Tidsskriftet nr. 24/2001 hevder Ulrik Fredrik Malt om Hitlers personlighet at ”nyere forskning tyder først og fremst på en narsissistisk personlighetsforstyrrelse” (1). Kershaws omfattende biografi, som Malt henviser til, bringer nok frem enkelte nye detaljer, men de narsissistiske trekk ved hans personlighet, slik som hans egosentrisitet og overdrevne storhetsforestillinger om seg selv, har vært kjent og dokumentert helt fra Scharffenbergs berømte aviskronikker i Arbeiderbladet i 1933 og Walter Langers hemmelige rapport fra 1942 (2). De beskrev den samme realitet med noe annen terminologi lenge før narsissismebølgen skylte innover psykiatrien.
Tar man for seg Hitlers personlighet med DSM-IV-systemets kategorier, blir det mange muligheter og atskillige diskusjoner om ”komorbiditet”. Det blir til dels en smakssak hvilken diagnose som bør ha første rang. Jeg valgte i min beskrivelse å gi prioritet til den paranoide dimensjon, som etter mitt syn er mest dekkende i generell klinisk forstand, selv om ikke alle kriteriene til DSM-IV er oppfylt. Man kan diskutere hvor omfattende Hitlers vrangforestillinger egentlig var, og det er mulig at for eksempel Stalin i så måte lå et hakk foran. Jeg vil imidlertid fastholde at Hitlers paranoide trekk bør understrekes, fordi det var hans vrangforestillinger, i allianse med hans maktmonopol, som førte til de mest destruktive konsekvenser. Jeg er her også på linje med andre nyere studier (3).
Litteraturen om Hitlers personlighet vrimler for øvrig av hypotetiske betraktninger, der både biografer, psykologer og medisinere forsøker å tilpasse hans personlighet egne teoretiske preferanser. Det gjelder også de referanser om medikamentbruk og ”bakmenn” som Bjørn Johan Øverbye i Tidsskriftet nr. 21/2001 refererer til (4). Man burde kanskje heller ta for seg på nytt den viktigste kilde til hans egen tankeverden – Mein Kampf . Fra den danske oversettelsen refereres to eksempler fra Førerens omfattende omtale av rasene og spesielt jødene: ”Han er en sand blodigle der sætte seg fast på det ulykkelige folks legeme og er ikke til å få bort igjen” og ”Den sorthårede jødedreng lurer i timevis med satanisk glæde malet i sit ansikt på den intetanende unge pike som han skænder ved sitt blod og derved røve fra hennes folk” (5). Slik tale kommer ikke fra en narsissist som jakter på beundring for å fylle sitt tomme ego, men fra en paranoid person med en forvridd tankeverden som projiserer sin aggresjon på et uskyldig folk.
