Svett, oppgitt og spent entret jeg toget på vei hjem fra landsstyremøte i Sandefjord. Svett etter å ha løpt til toget, oppgitt, sliten og irritert over den utvikling presidentvalget i Legeforeningen hadde fått da man forstod at Yngre legers forening ikke ville støtte Overlegeforeningens kandidat, spent ettersom jeg måtte reise før valget for å dekke opp en vakansvakt.
Etter å ha fått igjen pusten og noe av roen i min sjel begynte jeg forsiktig å bla i en av de bøkene jeg hadde tatt med meg – Tirsdager med Morrie (1). Tre og en halv time senere la jeg boken stille fra meg, tittet ut på de vakre fargene som skinte i den klare høstsolen og forstod at det ikke bare var ute som tåken hadde lettet.
Tirsdager med Morrie handler om en professor i sosiologi som i en alder av 78 år får amyotrofisk lateralsklerose. Vi følger ham gjennom de tre siste månedene av hans liv i samtaler med hans tidligere student Mitch Albom. Gjennom sine tirsdagssamtaler nærmer de seg de grunnleggende elementene i livet. Det handler om nærhet, vennskap, kjærlighet, ydmykhet og om det å dø. Som Morrie sier: ”Lærer man seg å dø, så lærer man seg å leve.”
Ved siden av å behandle disse sentrale livstemaene beskriver også boken på et finurlig sett det å få en uhelbredelig sykdom som gradvis tar over ens kropp på vei mot døden.
Boken bør leses av mange. Den bør bli med i pensumlistene både for leger og andre helsefagstudenter. Ikke minst leger i sin travle hverdag, enten på sykehus eller landsstyremøter, bør lese denne historien. Kanskje vil man da gjøre som buddhistene gjør: Ha en liten fugl på din skulder som spør: Er det i dag det skal skje? Er jeg klar? Gjør jeg alt det jeg burde gjøre? Er jeg det mennesket jeg vil være?
