Vi står i en rivende utvikling innen diagnostikk og behandling når det gjelder akutt koronar hjertesykdom (1). I løpet av 1990-årene har kardiologene innarbeidet et nytt begrep, akutt koronarsyndrom. Begrepet innbefatter ustabil angina pectoris og hjerteinfarkt med og uten ST-segmentelevasjon i EKG (2). Klinisk skilles disse tre tilstandene ved EKG: Ved ustabil angina kan man se forbigående ST-segmentdepresjon under smerteanfall, og hjerteinfarkt uten ST-segmentelevasjon gir vanligvis ST-segmentdepresjon eller negativ T-bølge. Akutt koronarsyndrom omfatter således et spektrum av kliniske tilstander som tidligere hadde ulike navn: preinfarkt angina, crescendo angina, truende infarkt og intermediært syndrom i tillegg til ustabil angina og hjerteinfarkt. Bakgrunnen for begrepsdannelsen er at det er dokumentert at alle tilstandene har felles opprinnelse i ruptur eller erosjon av et ateromatøst plakk med sekundær blodplateaggregasjon og trombose (3, 4).
Ved akutt koronarsyndrom avgjør EKG-funnene valg av behandling. Pasienter med ST-segmentelevasjon bør få trombolytisk behandling eller primær koronar angioplastikk. Hos pasienter uten slik ST-segmentelevasjon er det blodmarkørene, og særlig troponin, som avgjør om pasienten bør prioriteres for rask koronar angiografi og koronar angioplastikk eller bypasskirurgi.
Tradisjonelt er syndrom brukt om symptomkomplekser, et sett av symptomer som peker mot en bestemt sykdom (5). Bruken i dette tilfellet må sies å være korrekt: Grunnsykdommen er den samme, men det dreier seg om kliniske tilstander av ulik alvorlighetsgrad.
