Stabilitet i kroppsmasseindeks fra ungdom til voksen

Studiedesign og utvalg

Denne undersøkelsen baserer seg på data fra Kjenn din kropp-undersøkelsen (28). Målet med Kjenn din kropp-undersøkelsen var blant annet å innhente epidemiologiske data angående risikofaktorer for hjerte- og karsykdom og kreft, samt helserelatert atferd hos barn og ungdom. Første undersøkelse ble utført våren 1979 blant elever på 5., 6. og 7. klassetrinn, i gjennomsnitt 13,0 år gamle, ved seks skoler i Oslo. Deretter er det gjort oppfølgingsundersøkelser av ulikt omfang våren 1981, høsten 1989, høsten 1991 og våren 1999.

Denne artikkelen er basert på data innhentet i 1979, 1981, 1991 og 1999 (fig 1). I 1979, 1981 og 1991 ble deltakerne invitert til en helseundersøkelse i tillegg til å besvare spørreskjema, mens i 1999 ble det kun benyttet postale spørreskjemaer. I tillegg ble de som ikke møtte til helseundersøkelse i 1991, spurt om å besvare postale spørreskjemaer.

Antall inviterte og deltakerprosent i undersøkelsen er beskrevet i figur 1. I 1979 ble det invitert 1 016 elever, hvorav 827 deltok. I 1981 ble igjen alle elever på 7., 8. og 9. klassetrinn ved de seks skolene invitert. Grunnet nye elever ved skolene ble det invitert 1 080 elever i 1981 (de 1 016 fra 1979 samt 64 nye). Disse dannet grunnlaget for mulig deltakelse videre i undersøkelsen. Av de 636 deltakerne i 1999 ble 29 ekskludert på grunn av at høydeforskjellen mellom 1991 og 1999 var mer enn 8 cm (n = 3), at de hadde oppgitt å ha anorexia (n = 1) eller bulimia nervosa (n = 3) eller å være gravide (n = 22). Beskrivelse av de resterende 607 finnes i tabell 1.

Figur 1   Flytdiagram over deltakerne i Kjenn din kropp-undersøkelsen fra 1979 til 1999

I denne artikkelen er 1981 valgt som utgangspunkt, ettersom flertallet da var gjennom puberteten (29). For å redusere frafallet i kohorten ble deltakerne i 1981 supplert med 1979-deltakere som ikke deltok i 1981 (i alt 965 elever deltok enten i 1981 eller i 1979). Oppfølgingstiden er derfor 18 år for størstedelen av deltakerne, mens den er 20 år for et mindretall (fig 1).

Det var ingen vesentlige forskjeller i resultat når deltakerne fra 1981 ble analysert alene eller når de ble analysert sammen med dem som deltok i 1979. Antall deltakere som deltok både i 1981 (eller 1979) og i 1999 var i alt 506, hvorav det for 482 var opplysninger om kroppsmasseindeks både i 1981 (eller 1979) og i 1999 (tabell 2 gir beskrivelse av deltakerantallet i 1981 – 99-kohorten). Antall deltakere i kohorten som inneholder data fra 1991-helseundersøkelsen var 97 kvinner og 85 menn. Største begrensende faktor i denne kohorten var det lave deltakertallet ved helseundersøkelsen i 1991 (379 deltakere).

Av foreldrene var det 883 mødre (93 % av de 965 deltakerne som besvarte i 1981 eller 1979) og 718 fedre (74,0 % av de 965 deltakerne) som besvarte spørreskjemaene (i 1981 eller 1979). I 1981 – 99-kohorten var det 450 mødre (93,4 %) og 370 fedre (76,8 %) (til 482 deltakere) som hadde besvart spørreskjemaene (i 1981 eller 1979) (tab 2). Tre mødre der forskjellen mellom mors og barns alder var mer enn 60 år, ble ekskludert fra analysene der foreldrene inngikk.

Metode

Undersøkelsene i 1979 og 1981 var nesten identiske og bestod av spørreskjema til elevene (heretter kalt deltakerne) og til deres foreldre, samt helseundersøkelse av deltakerne. Elevene fylte ut spørreskjemaene i en skoletime, mens foreldrenes spørreskjema ble sendt hjem med elevene. Helseundersøkelsen bestod blant annet av måling av høyde og vekt (til henholdsvis nærmeste millimeter og nærmeste 100 gram) og vurdering av kjønnsmodning ved hjelp av Tanners skala for utvikling av pubertetshår (29, 30).

I 1991 ble elevene på 7.- 9. klassetrinn i 1981 ved skolene som deltok i Kjenn din kropp-undersøkelsen invitert til helseundersøkelse i Oslo. Etter konsesjon fra Datatilsynet fikk vi oppdaterte adresser, basert på navn og fødselsdato, fra folkeregisteret. De som ikke møtte til helseundersøkelsen, ble kontaktet per post med forespørsel om å besvare utsendte spørreskjema. Høyden ble målt til nærmeste hele centimeter og vekt til nærmeste halve kilo (31) ved helseundersøkelsen i 1991.

I 1999 fikk deltakerne tilsendt spørreskjema der blant annet vekt og høyde skulle rapporteres. Høyde ble oppgitt i hele centimeter og vekt i hele kilo. Det ble sendt purringer til deltakerne i 1999. Foreldrenes høyde og vekt i 1979 og 1981 var selvrapportert og ble registrert ved hjelp av spørreskjema. Det ble ikke sendt purringer til foreldrene i 1979 eller 1981.

Statistiske metoder

For den beskrivende statistikken er parametrisk metode brukt. Sammenhengen mellom kroppsmasseindeks i 1981 (eller 1979) og i 1999 ble beregnet med Pearsons korrelasjon. Endringer i gjennomsnittlig kroppsmasseindeks fra 1981 til 1999 og forskjellen mellom kroppsmasseindekskvartilene ved de enkelte tidspunkter ble beregnet med variansanalyse. I denne analysen ble det justert for alder og Tanners skala i 1981 (eller 1979).

For kroppsmasseindeks i 1999 med foreldrenes grupperte kroppsmasseindeks i 1981 (eller 1979) som forklaringsvariabel ble variansanalyse brukt, og det ble justert for egen kroppsmasseindeks, egen alder og Tanners skala samt for foreldrenes alder i 1981 (1979). Deltakerne ble her inndelt i tre grupper på bakgrunn av foreldrenes kroppsmasseindeks (begge foreldrenes kroppsmasseindeks 25, en forelders kroppsmasseindeks 25 og en< 25, begge foreldrenes kroppsmasseindeks< 25). Logistisk regresjon ble brukt for å beregne oddsratio for kroppsmasseindeks 25 og 30 i 1999 for kjønnene samlet etter kroppsmasseindekskvartil i 1981 (eller 1979) (justert for Tanners skala, egen og foreldrenes alder, samt foreldrenes kroppsmasseindeks i 1981 (eller 1979)). Høyeste kvartil ble benyttet som referanse.

Samme metode ble benyttet for å beregne oddsratio for kroppsmasseindeks 25 og 30 der enten mor eller far, eller både mor og far, hadde kroppsmasseindeks under 25 (justert for deltakernes egen kroppsmasseindeks, alder og Tanners skala, samt foreldrenes alder i 1981 (eller 1979)). Gruppen der begge foreldrene hadde kroppsmasseindeks 25, ble benyttet som referanse. Programpakken SPSS 10.0 for Windows er brukt til alle analysene.

Metode for frafallsanalysene og valideringen

I 1999 ble spørreskjemaene sendt deltakerne via posten, og 532 av de 980 som deltok i 1981 (eller 1979), besvarte da skjemaet. For frafallsanalysene er variansanalyse for kroppsmasseindeks og enveis t-test for alder i 1981 (eller 1979) benyttet, mens khikvadrattest ble brukt for å sammenlikne kjønnsfordelingen. Selvrapportert høyde i 1999 (alder 32,4 år i gjennomsnitt) ble validert mot målt høyde i 1991 (alder 25,0 år i gjennomsnitt) med Pearsons korrelasjon samt at høydeendring fra 1991 til 1999 ble vurdert.

Frafallsanalyser

Frafallsanalysene for dem som deltok og dem som falt fra mellom 1981 og 1999 viser at deltakere hadde høyere alder enn frafallet i 1981 (eller 1979) (14,7 år mot 14,3 år, p< 0,001), og at andelen menn var noe lavere blant deltakere enn blant ikke-deltakere (50,0 % mot 56,2 %, p = 0,05). Det var ingen forskjell i kroppsmasseindeks i 1981 (eller 1979) blant dem som deltok og dem som falt fra mellom 1981 og 1999 (deltakere mot ikke-deltakere hadde kroppsmasseindeks på henholdsvis 19,5 kg/m² og 19,3 kg/m², justert for alder).

Kroppsmasseindeks for dem som deltok i undersøkelsen i 1999, men som ikke deltok i 1981 eller i 1979 (n = 101), var ikke signifikant forskjellig fra kroppsmasseindeks for dem som deltok både i 1981 eller 1979 og i 1999 (data ikke vist).

Validering

Korrelasjonskoeffisienten mellom målt høyde i 1991 og selvrapportert høyde i 1999 var 0,93 for kvinner og 0,96 for menn (p< 0,001 for begge kjønn). Blant kvinnene var det 85,1 % som rapporterte samme høyde ± 1 cm i 1999 som det som var målt i 1991, og blant mennene var denne andelen 76,8 %. Blant kvinnene var det 13,7 % som oppgav 2 – 4 cm økt eller redusert høyde i 1999 i forhold til 1991, mens to personer oppgav å være henholdsvis 7 cm og 14 cm høyere i 1999 enn i 1991. Blant mennene var det 21,6 % med 2 – 4 cm økt eller redusert høyde i 1999 i forhold til i 1991, mens to personer hadde en høydeforskjell på henholdsvis 12 og 22 cm fra 1991 til 1999. Gjennomsnittlig høydeendring var +0,4 cm og +0,3 cm for henholdsvis kvinner og menn fra 1991 til 1999 når de med høydeendring på mer enn 8 cm var ekskludert.

50 % av kvinnene oppgav samme vekt eller redusert vekt i 1999 i forhold til målt vekt i 1991. Gjennomsnittlig vektendring for kvinner var +1,5 kg, og de største endringene var +39,0 kg og − 18,5 kg. For mennene var det 20,5 % som rapporterte samme vekt eller redusert vekt i 1999 i forhold til målt vekt i 1991. Gjennomsnittlig vektendring for menn var +4,5 kg, og de største endringene var +34 kg og − 14,5 kg.

Gjennomsnittlig endring i kroppsmasseindeks fra 1991 til 1999 var henholdsvis 0,5 og 1,3 kg/m² for kvinner og menn når de med høydeendring på mer enn 8 cm var ekskludert.

Deltakere med stor vektendring fra 1991 til 1999 er ikke ekskludert, da det ansees mulig med slike vektendringer over mange år som det vi ser her. Unntaket er kvinnen med 39 kilos vektøkning fra 1991 til 1999, da dette er samme person som rapporterte høydeøkning på 14 cm i den perioden.

Styrke og svakheter ved undersøkelsen

Denne undersøkelsens styrke er at den har 18 – 20 års oppfølging av forholdsvis mange deltakere fra de var tenåringer i 1979 og 1981. I tillegg er deltakernes foreldre inkludert i 1979 og i 1981.

En svakhet er imidlertid at høyde og vekt var selvrapportert i 1999, og over- og underrapportering kan da være et problem. Gjennomsnittlig vekt- og høydeøkning fra 25 til 33 års alder i denne undersøkelsen tyder ikke på at det har vært en betydelig overestimering av høyde eller underestimering av vekt ved 33 års alder. Endringen i kroppsmasseindeks mellom 1991 og 1999 for dem som deltok ved begge disse oppfølgingene (0,5 og 1,3 kg/m² for henholdsvis kvinner og menn), var i tråd med endringene som ble observert i Tromsø-undersøkelsen (høyde og vekt ble målt ved alle oppfølginger) (3). I en britisk undersøkelse hvor høyde og vekt ble målt ved 33 års alder og var selvrapportert ved 23 års alder, var økningen i kroppsmasseindeks fra 23 til 33 års alder 2,5 kg/m² (35). Vi kan ikke se bort fra at det har vært en over- eller underestimering av henholdsvis høyde eller vekt i vår undersøkelse. Dataene tyder imidlertid ikke på at en slik over- eller underestimering i 1999 er betydelig, og vi tror ikke at underestimering av kroppsmasseindeks i siste oppfølgingsundersøkelse reduserer gyldigheten av våre konklusjoner.

Av de 980 som deltok enten i 1981 eller 1979, var det 450 som ikke deltok i 1999. Disse hadde en kroppsmasseindeks som var 0,2 kg/m² høyere enn de 532 som ble fulgt opp i 1999 (ikke signifikant). Det kan tenkes at de som falt fra og de som kom til hadde en annen vektutvikling over tid enn deltakerne. Men de som falt fra og de som kom til i denne studien hadde ikke kroppsmasseindeks som var forskjellig fra kroppsmasseindeksen til dem som deltok i hele 20-årsperioden.

Deltakertallet på helseundersøkelsen i 1991 var lavt (n = 379), og resultatene fra kohorten hvor disse dataene inngår, er derfor lite vektlagt. Når det gjelder stabilitet i kroppsmasseindeks, følger disse resultatene imidlertid samme mønster som vi finner for 1981 – 99-kohorten. Funnene i denne undersøkelsen kan ikke generaliseres til den norske befolkningen, da deltakerne kun er fra noen få Oslo-skoler og har fulgt undersøkelsen i lang tid. Vi tror imidlertid at stabiliteten i kroppsmasseindeks er et generaliserbart funn hvis man ser på nivåer og ikke absolutte tall.

Konsekvenser av funnene

En av konsekvensene av at kroppsmasseindeksen i ungdommen er en sterk prediktor for overvekt og fedme som voksen, er at overvektforebyggende tiltak bør settes inn på et tidlig stadium i livet.

Vektøkningen som finner sted i dag, skyldes ifølge Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet (24) for en stor del strukturelle endringer i organiseringen av samfunnet. Det blir viktig å sette søkelys på primærforebyggende arbeid ved helsestasjonene og i skolehelsetjenesten. Disse kan gi råd om kosthold og fysisk aktivitet til barnefamilier, barn og unge, i tillegg til at de har et tilsynsansvar i forhold til blant annet skolemåltidet i grunnskolen og i videregående skoler.

Da kroppsmasseindeks som ung og foreldrenes kroppsmasseindeks har betydning for vekt i voksen alder og for risikoen for å utvikle overvekt og fedme, er det viktig å sette i verk forebyggende tiltak allerede i barndommen.