Erik Werner har helt rett; årsaken til det høye sykefraværet ved muskel- og skjelettlidelser er mangslungen, noe som også ble anført i artikkelen (1). Men Werner har ikke rett når han hevder at muskel- og skjelettlidelser i stor grad er lite objektive, og at sykdomsforløpet er mer utsatt for subjektive vurderinger enn de fleste andre medisinske tilstander.
Vi kan i dag stille en patologisk-anatomisk diagnose ved de fleste lidelser i ledd og columna. Som ellers i medisinen, er det sykehistorien, den kliniske undersøkelsen og supplerende undersøkelser som er bakgrunnen for vår diagnostikk. Bak alle sykmeldinger bør det ligge en klinisk diagnose. Behandlingen og pasientens fremtidige arbeidsevne vil kunne bli høyst forskjellig avhengig om det er overveiende muskulær affeksjon eller en degenerativ lidelse i ledd eller columna som ligger bak pasientens plager. Det må legen ta med i sykmeldingsvurderingen og i spørsmålet om pasienten bør over i annet arbeid.
Alle L-diagnoser for de enkelte kroppsavsnitt i diagnoseregisteret ICPC er samlet i tabell 1 i artikkelen (1). Av disse utgjorde rygglidelse samlet i underkant av 40 %. Det betyr ikke at primærlegene ikke har foretatt en nærmere diagnostisering av rygglidelsene. Også for rygglidelser som varer mer enn et par uker, kan vi i de fleste tilfeller foreta nærmere diagnostikk. På samme måte som ved for eksempel en akutt øvre luftveisinfeksjon, har en mer presis diagnostikk kanskje ikke så stor betydning i påvente av rask naturlig helbredelse. Men varer symptomene lenger enn et par uker eller residiverer hyppig, vil nok de fleste pasienter og leger gjerne vite hva dette skyldes, og hva som er prognose, behandling og behandlingseffekt. Til det er de angitte retningslinjene ved akutte korsryggssmerter, utarbeidet av Nasjonalt Ryggnettverk, til liten hjelp. Retningslinjene møtte kritikk fra allmennpraktikere for å være intetsigende og til liten nytte i den kliniske hverdag (2). I retningslinjene benyttes tre kjente årsaker til ryggsmerter (i tillegg til maligne lidelser og infeksjoner). Resten, ca. 85 %, karakteriseres som uspesifikke rygglidelser. I diagnoseregisteret ICD-10 (3), som brukes ved alle norske sykehus, har man 52 ulike diagnoser ved ryggsmerter (i tillegg til maligne lidelser og infeksjoner).
Jeg tror fortsatt at pasient og lege er best tjent med et høyest mulig presisjonsnivå i all diagnostikk. Vår undersøkelse prøvde å tilstrebe dette. At ikke intervensjonen førte til redusert sykefravær, er det sannsynligvis mange årsaker til.
