Undertegnede har med interesse lest innlegget om arrbehandling av Hjellestad & Vindenes rettet mot vår artikkel om keloid og hypertrofisk arrdanning i Tidsskriftet nr. 21/2003 (1). Det er nødvendig med enkelte presiseringer og noen korreksjoner.
Det er liten tvil om at silikon og/eller trykkbehandling generelt er førstevalg ved behandling av overdreven arrdanning (2). Silikon kan anlegges som et ordinært plaster/tape. Trykkbandasjen krever en kompresjon på mellom 24 – 30 mm Hg og medfører at man som regel må ha et trykk på motsatt side av det behandlede området. Dette fører oftest til relativt store (semi-) sirkulære bandasjer. Silikon er derfor blitt foretrukket av stadig flere, da den har en likeverdig behandlingseffekt og i tillegg er enklere anvendbar i forhold til utarbeiding og legging av trykkbandasjer. Når det foreligger indikasjon for silikonbehandling (1, 2) skal man være oppmerksom på hypersensitivitet i starten. Enkelte silikonprodukter kan legges på opptil 24 timer fra første dag (3), mens andre produsenter anbefaler en gradvis opptrapping (4). Det er imidlertid feil at bruken skal begrenses til maksimum 12 – 18 timer. Både publiserte internasjonale retningslinjer (2) og produsenter (3, 4) oppfordrer om å tilstrebe 24 timers bruk.
Som det blir angitt er intralesjonale steroidinjeksjoner oftest ikke førstevalg ved behandling av overdreven arrdanning. Generelt skal man starte med steroidinjeksjoner dersom trykk/silikon etter to måneder ikke har gitt tilfredsstillende respons (1, 2), og ikke to måneder etter reepitelialisering som Hjellestad hevder at det står i vår artikkel (1). Det spesifiseres videre at steroidinjeksjoner sjelden brukes ved Haukeland Universitetssykehus. Dette er underlig, da man ikke sjelden ser trykk/silikon-resistent arrhypertrofi/keloiddanning. Steroidinjeksjoner er da neste steg i behandlingspyramiden (1, 2). Dessuten kan steroidinjeksjoner være første valg ved spesielt prominerende keloider (2).
Det er synd at Hjellestad betviler at primærleger og generellkirurger kan ta hånd om pasienter med overdreven arrdanning. Hovedtyngden av pasienter med arrhypertrofi har små lesjoner på øvre del av truncus og hode/hals etter mindre kirurgi eller traumer. Undertegnede er av den oppfatning at legene med interesse for sårtilheling primært kan ta hånd om disse pasientene. Ved behov for ytterligere vurdering eller behandling henvises de til plastikkirurgisk avdeling.
