I sin undersøkelse publisert i Tidsskriftet nr. 2/2004 påviser Pål Gulbrandsen og medarbeidere at innholdet i legeattester tenderer til å fremstille pasientens situasjon på en strategisk måte for å oppnå en ytelse (1). I en annen artikkel i samme nummer viser Halvor Nordby at sykdomsbegrepet er mangfoldig og endrer betydning etter i hvilken sammenheng det benyttes (2).
Guldbrandsen og medarbeidere trekker i sin artikkel frem behovet for legeattester i forhold til offentlige trygdeordninger, spesielt uførepensjon (1). Som grunnlag for uførepensjon etter folketrygdloven § 12-6 (tidligere § 8-3) skal det foreligge «varig sykdom, skade eller lyte» som et vilkår for at ytelse kan innvilges. Det skal legges til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Mer enn 90 % av pasientene som ønsker sykmelding, får dette utstedt av legen. Dette kan tyde på at legens og pasientens forståelse av sykdomsbegrepet og lovens medisinske krav i daglig praksis er sammenfallende (3). Nyere signaler fra Rikstrygdeverket tyder på at funksjonsevnen, i større grad enn før, også skal vektlegges, og at sykmelding og arbeidsuførhet i større grad blir et forhold mellom arbeidstaker og arbeidsgiver og i mindre grad avhengig av diagnosen.
Undersøkelser tyder på at selve sykdommens betydning ved uførepensjonering allerede er mindre enn tidligere antatt og mindre enn hva lovgiver forutsetter (4). Ifølge en lokalpolitiker brukes uføretrygd nå som et sosialt virkemiddel ved omstillinger i næringslivet (5). Dette står i sterk kontrast til uttalelser fra sosialministeren om at det er for enkelt å få trygdeytelser og at legene må ta hovedansvaret for dette (6).
Skal visjonen om et inkluderende arbeidsliv virkeliggjøres, bør holdningene til betydningen av diagnosen og sykdom som forutsetning for trygdeytelser nedtones. Da kan behovet for et sykdomsbegrep bygd på medisinske diagnoser i trygdelovgivningen bli overflødig. I stedet for å innskjerpe legenes praksis i arbeidet med legeattester bl.a. i trygdespørsmål, slik Gulbrandsen og medarbeidere konkluderer med (1), bør vi få en diskusjon om de medisinske vilkår som forutsetning for uføretrygding i det hele tatt er nødvendig. Den lovforståelse som praktiseres i dag, tar i realiteten i ikke ubetydelig grad hensyn til sosiale forhold og arbeidsmarkedet, faktorer som legen har liten innflytelse på.
