Vi er glad for at Ottar Christiansen deler vårt syn om at et evolusjonært perspektiv på kosthold er viktig, og er enig i at debatten kan kreve et perspektiv som strekker seg lenger tilbake enn 10 000 – 20 000 år.
Menneskelinjen evolverte i løpet av pleistocen fra å være vegetarianere som spiste kjøtt når anledningen bød seg, tilnærmet det dagens sjimpanse, Pan paniscus, gjør, men ble etter hvert altetere med spesialiseringer som ligger nærmere kjøttetere enn planteetere. Menneskets tannsett og kjevefunksjoner likner mer på kjøttspisende hunder enn plantespisende sauer. Det samme gjelder mage, tykktarm, galleblære, fordøyelsesaktiviteter, matinntak og evne til å overleve uten visse organer (1). Fossilt materiale viser at brystkassen til Australopithecus ble endret fra et stort planteinntak til et større kjøttinntak hos Homo. En spesifikk diskusjon av neandertalerne og deres eventuelle tilpasninger er mindre relevant, da mange forskere antar at denne gruppen representerer en sidegren og altså ikke våre forgjengere.
Av hominidene (Australopithecus og Homo) er bare vår egen art igjen. Så å hevde at hominider oftest er vegetarianere som inntar kjøtt når anledningen byr seg, er direkte feil. Sjimpansen kan karakteriseres slik, men denne artens kosthold er irrelevant for å vurdere kostholdet til dagens mennesker. Sjimpansens kosthold kan gi en pekepinn om hvordan kosthold, anatomi og fysiologi kan ha vært i en felles stamform for dagens sjimpanser og mennesker, gitt at sjimpansen har endret seg relativt lite fra den gangen.
Mennesket er en meget tilpasningsdyktig art, noe som utvilsomt har vært viktig for å erobre kontinenter utenfor Afrika. Derfor vektlegges det variasjon i «steinalderkostholdet», men innenfor klart definerte rammer, for eksempel uten korn og kumelk. Erfaring og forskning viser at folk kan bevare god helse på ganske forskjellig kosthold så lenge man holder seg unna raffinerte produkter, særlig sukker, mel og sterkt bearbeidet fett. Det er sannsynlig at menneskene på alle kontinenter i stor grad utnyttet animalske produkter frem mot de siste 10 000 – 20 000 årene. I løpet av denne perioden døde de fleste store pattedyrarter ut (megafaunaen), og menneskets høsting ser ut til å ha vært viktig (2, 3). Kanskje var nettopp manglende tilgang på animalske produkter sentralt for at jordbruk tvang seg frem.
Det debatten om menneskets kosthold nå trenger, er en bedre forståelse av hvilke genetiske endringer som kan ha funnet sted i enkeltgrupper eller enkeltindivider siden jordbruksrevolusjonen. Dessuten er det nødvendig å få bedre kunnskap om hvordan teknikker for å bearbeide mat i ulike kulturer, for eksempel fermentering og spiring, kan brukes for å bevirke at flere mennesker tåler evolusjonært sett ny mat, særlig korn, som i ubearbeidet tilstand og i store mengder er helsenedbrytende.
