Taasen, Inger
Havnes, Anton
Lauvås, Per
Mappevurdering – av og for læring
240 s. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2004.
ISBN 82 -05- 32944 - 3
Mappevurdering er blitt et sentralt begrep i moderne pedagogisk teori og praksis, og innebærer – svært forenklet – at studentene tar vare på ulike former for besvarelser og arbeider, slik at de ved fullført kurs eller semester kan dokumentere både sin opparbeidede kompetanse og den læringsprosessen de har vært igjennom. Denne boken har som målsetting å gi begrepet innhold, og henvender seg både til universitetslærere, studenter og andre interesserte. I 14 kapitler får vi en innføring i det teoretiske grunnlaget, samtidig som forfatterne illustrerer med en rekke praktiske eksempler (som i stor grad er hentet fra helsefagene) hvordan mappeevaluering påvirker læringsmiljøet, læringsprosessen, student- og lærerrollen og eksamenssituasjonen.
Gjennom hele boken fremheves mappevurdering som en mer hensiktsmessig evalueringsform enn tradisjonelle prøver og eksamener, blant annet fordi ordningen tillater løpende tilbakemelding til studentene gjennom hele studieåret, både fra lærere og medstudenter. Man styrker altså evalueringens veiledende funksjon, på bekostning av den kontrollerende. Argumentene for mappevurdering får dermed ideologiske overtoner: de knyttes an til et læringssyn som vektlegger kunnskapens relativitet, lærerens rolle som «coach» i stedet for autoritetsfigur og studentens sosiale interaksjoner. Metoden ses som et virkemiddel for å utvikle evne til samarbeid, ansvar for egen læring og dybdeforståelse. Kort sagt: Forfatterne argumenterer for en pedagogisk tradisjon som er diametralt motsatt Kiellands latinskole.
Her ligger også bokens største svakhet. Forfatterne gir ingen seriøs drøfting av den betydelige kritikken som har vært reist mot reformpedagogikken de siste årene. I sin iver etter å ta avstand fra byer-i-Belgia-undervisningen, blir de i stedet misjonærer for den motsatte ytterlighet. Dette kan for så vidt danne utgangspunkt for underholdende polemikk, men er lite opplysende og bidrar dessuten til å svekke budskapet, som av mange risikerer å bli avvist som skrivebordspedagogisk livsfjernhet.
Fremstillingen skjemmes også av en betydelig ordrikdom og mange gjentakelser av budskapet; en strammere redigering hadde hevet kvaliteten betydelig. Man har tilstrebet en muntlig språkføring, som imidlertid får et kunstig og nærmest barnaktig preg, jf. overskrifter som «Og selvvurdering? Hm!».
Men til tross for disse innvendingene: Boken kan være grei som en orientering til kolleger med undervisningsansvar på universitets- eller høyskolenivå. For andre er den neppe av interesse.
