Arne Svilaas og medarbeidere har i Tidsskriftet nr. 20/2004 kommentert mine refleksjoner omkring såkalt forebyggende statinbehandling av friske personer som etter bestemte kriterier har økt risiko for å få hjerte- og karsykdom (1, 2). Uten å ta standpunkt til mulige helseøkonomiske gevinster ville jeg personlig – hvis jeg var i den definerte risikosonen – avstått fra deltakelse. Det tror jeg mange andre også ville dersom de ble informert om sannsynligheten for at de tok statiner uten å ha nytte av det. I sin kommentar går ikke Svilaas og medarbeidere inn på mitt individualperspektiv, de velger igjen å se det på makronivå: Av 100 000 «risikopersoner» som behandles med statin i ti år, vil 6 000 unngå å få hjerte- og karsykdom. Noe som innebærer at 94 000 vil ta sin daglige tablett atorvastatin forgjeves.
Det betyr altså at et antall som tilsvarer alle norske menn i alderen 60 – 64 år må huske på å ta en tablett daglig i ti år, en tablett som – muligens forbigående – ifølge Felleskatalogen kan gi følgende plager (3): «Gastrointestinale: Obstipasjon, flatulens, dyspepsi, abdominalsmerter, diaré, kvalme. Hud: Utslett, kløe. Muskel-skjelettsystemet: Myalgi, artralgi. Neurologiske: Hodepine, svimmelhet, parestesier. Psykiske: Søvnløshet. Øvrige: Asteni, brystsmerter, ryggsmerter, perifert ødem, allergiske reaksjoner.» Opptil 100 av dem vil kunne få hepatitt, kolestatisk icterus, myositt eller rabdomyolyse. Bare 6 % vil altså ha nytte av behandlingen. Medikamentutgifter for til sammen 3 milliarder kroner vil være bortkastet (dvs. bare 1,5 milliard hvis man lurer Pfizer ved å dele 40 mg-tabletten i fire).
Det må være mulig å snevre inn inklusjonskriteriene slik at betydelig færre får slik behandling og forholdsvis flere har nytte av den. Jeg har forstått at ni av ti hjerteinfarkttilfeller kan tilskrives kjente faktorer. Man kunne jo ta utgangspunkt i dem. Personlig vil jeg sette en grense på 50 % nytteeffekt for å være med.
Det finnes mer attraktive alternativer for oss i moderat risikosone, for eksempel endring av livsstil i retning av det gode liv man lever i middelhavslandene (4). Svilaas og medarbeidere hevder at det er «bare noen få som greier å holde en omhyggelig og konsekvent livsstil». Jeg tror tvert imot at mye kan oppnås med en intens og intelligent markedsføring. Her har vi mye å lære av en ressurssterk legemiddelindustri.
