I Tidskriftet nr. 16/2004 argumenterer Arvid Bjørneklett igjen for monobehandling med nyere bredspektrede antibiotika som førstevalg ved empirisk sepsisbehandling i Norge (1). Han mener at antall sepsispasienter som er i sjokkutvikling er lavt, slik at resistensproblematikken i sykehus ikke øker ved slik bruk, og at aminoglykosider er nyretoksiske og derfor ikke bør brukes.
Egne undersøkelser fra et «vanlig» norsk sykehus viser at ca. 80 % av alle infeksjoner som behandles med antibiotika, er ervervet utenfor sykehus. Omtrent 40 % av disse infeksjonene er pneumonier som som oftest kan behandles med vanlig penicillin (2, 3). Hos minst 10 % av alle pasienter med pneumoni ervervet utenfor sykehus finner man positive blodkulturer (4). Disse tallene viser at antall pasienter som bør få empirisk sepsisbehandling, ikke representerer noe lite problem ved norske sykehus. I tillegg er begrepet sepsis blitt utvidet de siste årene (5).
Vår egen erfaring med aminoglykosider i kombinasjon med penicillin i sepsisbehandling er overveiende positiv. De fleste av våre sepsispasienter er ikke i sjokk og har ikke nyresvikt, slik at aminoglykosider kan brukes. Mulige nyretoksiske bivirkninger må selvfølgelig has in mente, og nøye monitorering av nyrefunksjon, hyppige serumkonsentrasjonsmålinger av aminoglykosid og god hydrering er en selvfølge. Det at et medikament med mange gunstige effekter kan gi alvorlige bivirkninger, kan ikke være noe argument mot at det blir brukt.
Bjørneklett mener at det ikke finnes holdepunkter for å hevde at resistensproblematikken i sykehus øker når man går over til mer bredspektret antibiotika, slik Rikshospitalet har gjort. Har man ved Rikshospitalet oversikt over denne utviklingen? Mange av Rikshospitalets pasienter med infeksjonssykdommer blir etter hvert overflyttet til andre norske sykehus under pågående behandling med bredspektrede antibiotika. Problemet med resistensutvikling må derfor ses i et videre perspektiv. I internasjonal litteratur synes det å være lite tvil om at det er en årsakssammenheng mellom bruk av bredspektret antibiotika og utvikling av bakteriell resistens (5). Vi i Norge burde gjennomføre alle tiltak som kan redusere en slik utvikling, inkludert en begrensning i bruken av bredspektrede antibiotika.
Dette skulle vært trykt som innlegg i Tidsskriftet nr. 22/2004. For Bjørnekletts tilsvar henviser vi til samme nummer (1j).
