Kan tiazidbasert behandling av hypertonikere forebygge koronarsykdom? Svilaas og medarbeidere hevder i flere innlegg i Tidsskriftet at ingen studier så langt har vist at tiazider forebygger koronarsykdom (1), og at «i vår del av verden øker tiazider sågar risikoen for hjerteinfarkt» (2). De viser til at i både Oslo-undersøkelsen (3) og MRC-1-studien (4) økte fem års behandling med tiazider risikoen for koronarsykdom.
Dette er ikke helt korrekt. I begge studiene var det flere koronare hendelser, men ingen statistisk signifikant forskjell. Slaghyppigheten ble klart redusert. I MRC-1-studien, der aktiv behandling var tiazider eller β-blokkere, var hyppigheten av koronar død og manifeste koronare hendelser lik i de tre gruppene som fikk propranolol, bendroflumetiazid eller placebo (4). I forhold til propranolol, men ikke i forhold til placebo, var det en statistisk signifikant økt hyppighet av plutselig død og stumme hjerteinfarkter hos tiazidbehandlede pasienter; for stumme hjerteinfarkter henholdsvis 5,7 %, 7,8 % og 6,7 %. Det var derfor ingen «skremmende økning» av stumme hjerteinfarkter med tiazid versus placebo, slik Svilaas og medabeidere har anført (5). Tiaziddosene var svært høye både i Oslo-undersøkelsen og i MRC-1-studien.
På bakgrunn av Oslo-undersøkelsen, der basisbehandlingen var hydroklortiazid 50 mg/dag (høy dose), hevder Kjeldsen i Tidsskriftet nr. 20/2004 at tiazidbehandling generelt vil føre til en overdødelighet av hjerteinfarkt (6). På det tidspunkt studien ble avsluttet, etter fem år, var det ikke signifikante forskjeller i dødelighet. Etter ti år var koronar dødelighet signifikant høyere i gruppen som ved starten var blitt allokert til tiazider (7). Men i perioden fra 5 – 6 år til ti år etter studiestart ble pasientene henvist til egen lege, og opplysninger om behandling og sykelighet i dette tidsrommet foreligger ikke.
Vi synes ikke det er riktig å holde frem to gamle studier (der tiaziddosen til alt overmål var høyere enn det som anbefales i dag) og trekke generelle konklusjoner på basis av disse, mens øvrig relevant litteratur ikke nevnes. Vi gjennomgår disse studiene annetsteds i dette nummer av Tidsskriftet (8).
