Faglig oppdatering i allmennmedisin

Vi trenger mer egenaktivitet, tverrfaglighet og uavhengighet av legemiddelindustrien i allmennmedisinsk faglig oppdatering

Videre- og etterutdanning og kvalitetsforbedring i allmennmedisin har samme mål: Å gi pasienter optimale helsetjenester. Det er derfor naturlig å omtale dette som ett samlet begrep: Livslang faglig oppdatering. Dette er i tråd med internasjonal fagutvikling (1). I tre artikler i dette nummer av Tidsskriftet omtales faglig oppdatering og bruk av retningslinjer blant fastleger og fastlegers medarbeidere (2 – 4). Det er grunn til å rope varsku når både fastleger og medarbeidere hevder at de bruker altfor lite tid på oppdateringsaktiviteter (2), at de i liten grad kjenner til og i enda mindre grad aktivt bruker nylig publiserte retningslinjer (3) og rapporterer at over halvparten av medarbeidernes kursaktiviteter er sponset av utstyrs- og legemiddelindustrien (4).

Men de tre artiklene inneholder også løfterike tegn: Over halvparten av fastlegene deltar nå i faglige smågrupper, og de bruker mye tid på epikriselesing. Det betyr at epikriser, trolig også henvisninger og rekvisisjoner, utgjør et potensial for videreutvikling til redskaper til bruk i faglig egenutvikling. Det er positivt. Dette er også viktige poenger i det nipunktsprogrammet som nylig ble utarbeidet som basis for hvordan faglig oppdatering i norsk allmennmedisin kan forbedres (5). De ni punktene er utviklet i en konsensusprosess med deltakere fra sentrale allmennmedisinske miljøer, medarbeider- og brukeorganisasjoner og myndigheter på bakgrunn av beste tilgjengelige kunnskap:

En av artiklene i dette nummer av Tidsskriftet omhandler medarbeiderne ved legekontorene og deres faglige oppdateringsaktiviteter (4). Det settes søkelys på helheten ved legekontorets drift, der medarbeiderne er svært viktige aktører. I spesialisthelsetjenestens gjennombruddsprosjekter er legenes medarbeidere helt sentrale for at man skal oppnå kvalitetsmålene (6). I lys av dette bør tverrfaglige kurs og møter i smågrupper være tellende i legers videre- og etterutdanning. Gjennombruddsprosjekter i primærhelsetjenesten bør også inkludere legenes daglige medarbeidere. Kvalitetsarbeid bør i større grad enn i dag være motor i arbeidet med faglig oppdatering. Når fagfolk ved et lokalt legekontor eller i en smågruppe setter sine egne mål, utformer tiltak og gjennomfører dem sammen, gir det stort engasjement og eierskap til prosessene. Slike aktiviteter vil også synliggjøre for den enkelte lege og medarbeider hva de trenger å lære mer om.

Norsk allmennmedisin har gode finansieringsordninger for faglig oppdatering. Kravet til resertifisering av spesialiteten med medfølgende fondsordninger begrenser inntektstapet ved praksisfravær for å delta på kurs eller kongresser. Men det er også store uløste problemer. Andelen industrisponsede kurs er for stor, og det er altfor få alternativer for finansiering av medarbeideres faglige oppdatering. Etter at legemiddelindustrien kuttet ned på annonseringen i medisinske tidsskrifter og på støtten til godkjente kurs, har det vært en merkbar økning i industriinitierte kurs av høy kvalitet, med høy velværefaktor og intensiv personlig oppvartning. Det er bekymringsfullt at industrien på den måten styrer hvilke kurs som tilbys, på samme måte som det er bekymringsfullt at industrien i altfor stor grad setter forskningsdagsorden. Legestanden vil som profesjon ikke kunne beholde troverdigheten i befolkningen dersom det ikke ryddes opp i dette. Sykehuseierne har et ansvar når det gjelder sine ansattes faglige oppdatering. På tilsvarende måte har allmennleger i privatpraksis som arbeidsgivere ansvar for medarbeidernes faglige oppdatering. Det er imidlertid urealistisk å forvente at legene selv kan ta fullt ansvar for den faglige oppdatering på legekontorene. Legeforeningen bør sammen med myndigheter og medarbeidernes fagorganisasjoner vurdere finansieringsordninger for videre- og etterutdanningsaktiviteter der faglige interesser veier tyngre enn kommersielle målsettinger.

Rapportene om dagens tilstand (2 – 4) er på ett vis bekymringsfulle, men de peker også fremover. Legeforeningen har lenge arbeidet med en vridning mot utdanningsaktiviteter med høyere grad av egenaktivitet. Det stilles nå krav om blant annet praksisbesøk og smågruppevirksomhet i spesialist- og oppdateringskravene i allmennmedisin. Dette er kloke og virksomme grep. Det er også positivt at systemet er preget av et mangfold av tilbud. Det inneholder en gulrot i form av spesialistgodkjenning, som fører til bedre inntjening – det er bedre enn et system med ensretting og pisk. Men omleggingen går langsomt. Det mangler en overordnet strategi for livslang faglig oppdatering i allmennmedisin. Vi må lære av industrien og ta i bruk flere effektive tiltak, som for eksempel oppsøkende virksomhet på legekontorene. Smågruppevirksomheten er ikke godt nok kvalitetssikret, og tverrfaglighet må belønnes. Nipunktsprogammet (5) er et glimrende startsted for videre arbeid.