Sosiale ulikheter og røykeslutt blant voksne

Dataanalyse

Multippel logistisk regresjon ble benyttet for å beregne de isolerte effektene fra de uavhengige variablene på de avhengige. Resultatene i e-tabell 1 og 2 er presentert kjønnsspesifikt, mens kjønn ble behandlet som en ordinær bakgrunnsvariabel i tabell 3 og 4. Dette ble gjort av presentasjonshensyn. For eldre tenåringer og yngre voksne er utdanningslengde, inntektsstørrelse og yrkeskategori lite relevante mål på sosioøkonomisk status. Personer i aldersgruppen 16 – 24 år ble derfor utelatt fra analysen. Alle slutterater ble aldersjustert.

Sosial gradient i slutteaktivitet

Vår undersøkelse viser at sjansen for at røykere slutter, øker når sosioøkonomisk status er høy. Av indikatorene for sosialgruppe har utdanningslengde sterkere betydning enn inntektsstørrelse og yrkeskategori. Dette tyder på at røyking som sosialt fenomen nå er i ferd med å bli deklassert. Den samme gruppe som introduserte røyking i røykeepidemiens startfase, dvs. høystatusgruppene, er nå de første til å gi slipp på atferden. I røykeepidemiens sluttfase kjennetegnes de siste som ennå ikke har endret atferd, dvs. sluttet å røyke, ved en sterk lokal og tradisjonell verdiforankring, de er knyttet til fortiden og er skeptiske til endringer (16). Det er to mulige mekanismer som kan generere den skjevfordelte slutteraten, fravær av slutteforsøk og at slutteforsøkene i større grad mislykkes blant lavere sosiale lag. Andre undersøkelser har funnet at begge mekanismene er mer utbredt i depriverte grupper (3, 17, 18) og i grupper med kort utdanning (18, 19).

Undersøkelsen viser at de som røyker rulletobakk og har et høyt sigarettforbruk, i minst grad er opptatt av å slutte å røyke. De har heller ingen fremtidsperspektiver når det gjelder røykeslutt og er dårligere informert om hjelpetilbud for røykeslutt. Rulletobakk inneholder mer nikotin enn ferdigsigaretter, og høy grad av nikotinavhengighet kan være en av forklaringene. Høyt røykekonsum blant menn i lavere sosioøkonomiske lag er observert andre steder (20). Ved bruk av biokjemiske målemetoder er det registrert en systematisk sammenheng mellom nikotininntak og sosial status (21), og forbruksintensitet er negativt korrelert med sjansene for vellykket røykeslutt (3, 13). Et annet kjennetegn ved røykere som ikke planlegger røykeslutt, er tidlig debutalder. Debutalderen er lavere blant personer med lav sosial status (6), og tidlig røykedebut er forhold som svekker sjansene for vellykket røykeslutt (3, 22).

I vår undersøkelse ble det ikke observert noen signifikant sosial gradient, verken i rapporterte slutteforsøk siste år eller i interessen for å slutte i løpet av de neste seks måneder. Tilsvarende observasjon er gjort av andre (23, 24). Årsaken til manglende sammenheng mellom sosioøkonomisk bakgrunn og manglende intensjon for røykeslutt blant dagligrøykere kan ha med den seleksjon som allerede har funnet sted, hvor dagligrøykere i hovedsak består av personer med lav sosioøkonomisk status. Bivariat analyse viste imidlertid at sannsynligheten for fremtidig røykeidentitet øker med synkende sosioøkonomisk status. Røykere med høy sosial status planlegger å slutte en gang i fremtiden. De beveger seg i sosiale nettverk med andre ikke-røykere og i omgivelser preget av røykfrihet. Den økende sosioøkonomiske forskjellen i røykeslutt har av andre blitt knyttet til det sosiale miljø, og at dette er en faktor som gjør det lettere for personer med høyere sosioøkonomisk status å slutte (25). Samme studie viste at lav sosial deltakelse delvis forklarte den sosioøkonomiske forskjellen i røykeslutt. Det er også funnet at tid tilbrakt sammen med andre røykere er forhold som hindrer vellykket røykeslutt (17).

Implikasjoner

Det tobakksforebyggende arbeidet står overfor store utfordringer når det gjelder utjevning av sosioøkonomiske forskjeller i røykeslutt. Ut fra de foreliggende resultater vil det innebære tiltak rettet mot dem som røyker mest, og som røyker den farligste tobakken. Pris er ett av virkemidlene, og de gruppene som er mest prissensitive er ungdom og personer fra lavere sosiale lag (7). Ved årsskiftet 2003/04 ble prisen på rulletobakk satt opp til samme nivå som filtersigaretter (26), men det er ikke dokumentert hvilken effekt denne prisøkningen har hatt på røykeatferden. Tilgangen på nikotinerstatningsprodukter er bedret ved salg i dagligvarehandelen. Det er tidligere vist at røykere i lavere sosiale lag mangler tiltro til at nikotinerstatningsprodukter har effekt (27). Manglende tro på at det virker, kombinert med den kostnad bruk av nikotinerstatningsprodukter innebærer, kan være en forklaring på at røykere fra laveste sosialgruppe i mindre grad enn fra høyeste har benyttet seg av slik hjelp.

Det er blitt påpekt at tiltak rettet mot lavere sosioøkonomiske lag i større grad må ta i betraktning den sosiale kontekst disse røykerne lever i (14). Blant annet gjelder dette arbeidsforhold. Å skape røykfrie arbeidsplasser for denne gruppen, bør prioriteres og vil være et viktig utjevnende tiltak. Foreløpige analyser viser at om lag en tredel av ansatte innen industri, transport og anlegg blir eksponert for passiv røyking i mer enn en time per dag. Tilsvarende andel blant ansatte i tekniske og vitenskapelige yrker er 7 %. Tilgangen til røykfrie arbeidsplasser, tilbud om informasjon og hjelp til røykeslutt og røykeforbud i kantine og spiserom er også skjevfordelt mellom disse to yrkesgruppene (28). Det er også vist til økt slutteaktivitet blant ansatte på arbeidsplasser der man har innført restriksjoner, og effekten var større jo strengere restriksjonene var (29).

Røykere utenfor arbeidslivet, slike som hjemmeværende, arbeidsledige og uføre, kan det også være vanskelig å nå. Effektiv individbasert hjelp til røykeslutt kan gis gjennom helsepersonell, og det er nå utviklet retningslinjer for røykeavvenning i primærhelsetjenesten (30). Allmennleger når frem til et bredt lag av befolkningen, og personer fra lavere sosioøkonomiske lag er best tjent med helsebudskap gitt på individnivå. Røykere utenfor arbeidslivet bør være definert som egen målgruppe i dette arbeidet.

Usikkerhet ved beregning av slutterate

Bruk av slutterate som indikator på røykeslutt har visse begrensninger. For det første viser slutteratene kun opphør av dagligrøyking. Forhenværende dagligrøykere som nå røyker av og til eller som har gått over til andre tobakksprodukter, regnes inn blant dem som har sluttet. For det andre er det heller ikke tatt hensyn til varigheten på abstinensperioden, slik at personer som har vært røykfrie i tre dager tillegges samme vekt som personer med flere års røykfrihet bak seg. Beregningen skiller heller ikke mellom en nåværende dagligrøyker som akkurat har begynt igjen etter lang tids opphold, og en røyker som aldri har forsøkt å slutte.

Da røyking med tiden er blitt en normativ avviksatferd, vil det forekomme en del feilklassifikasjoner av røykestatus fra respondentene. Det er uvisst hvor stor underrapporteringen av røyking er i undersøkelser av denne typen. Overdødeligheten av røykere vil medføre et såkalt demografisk bias for beregningen av slutterate i de eldste aldersgruppene. Her vil andelen personer som noen gang har røykt, ha blitt mindre som følge av økt dødsrisiko ved røyking, og slutteraten følgelig bli kunstig høy. På tross av disse svakhetene har det vist seg at slutteraten er en robust og nyttig indikator for observasjon av slutteaktivitet over tid og for å kartlegge hvilke faktorer som påvirker slutterater til en gitt tid (31).