Terje Risberg besvarer i Tidsskriftet nr. 4/2005 (1) mitt innlegg i samme nummer (2), der jeg kommenterte Risberg og medarbeideres artikkel om komplementær behandling i sykehus (3). Det er godt å vite at Risberg og hans medforfattere selv forstår hva de formidler til oss andre. Enda bedre ville det ha vært om også leserne forstår det. Når «3 separate spørsmål» stilles i en medisinsk gallup om betaling av komplementær behandling og således gir svarprosenter på langt over 100, ville det kanskje vært bedre å la dem som skal besvare spørsmålene, få en rubrikk som gir mulighet til å kombinere betalingsformene (syketrygd, forsikring, privat) og å ha en rubrikk for «vet ikke». Da kunne prosent bety «av 100», som det normalt betyr. Det skulle ta seg ut om politiske meningsmålinger bestod av «separate spørsmål» om hvilke partier man kunne tenke seg å stemme på. Da ville RV og Venstre også komme godt over sperregrensen.
Ellers ville jeg, i motsetning til forfatterne, bekymre meg over en svarprosent på 61. Man kan neppe anta at de som ikke gidder å svare på en undersøkelse om komplementær medisin, er de som er opptatt av det. Jeg stilte spørsmål om denne svarprosenten, men det hopper Risberg glatt over (1). Tydeligvis mener Risberg og hans medforfattere at en svarprosent på 61 er tilfredsstillende. Jeg tror ikke det.
Når Risberg og hans medforfattere klarer å få frem at hele 63 % av dem med negativ holdning til komplementær behandling mener den bør gis rutinemessig eller av og til, viser det at hva som helst kan bevises med statistikk, i alle fall med khikvadrattesting.
Jeg takker Risberg for at han gjør meg oppmerksom på at jeg ikke kan legge sammen prosentene i tabellene hans. Eller for å si det med hans egne ord: «I logistisk regresjon dikotomerer man den avhengige variabelen; man kan like det eller ei, men slik er det bare.» Det ser ut til at man kan gå Erasmus Montanus en høy gang, også i våre dager.
