Jeg leste med stor interesse Helge Stormorkens & Frank Brosstads artikkel om fibromyalgi og hyppig vannlating i Tidsskriftet nr. 1/2005 (1). Lederartikkelen i samme nummer var tankevekkende, og de som ennå ikke har hatt anledning til å lese den, burde gjøre det. Selv om det faglige miljøet kritiserer designet av studien, kan problemene i forbindelse med publikasjonen være et eksempel på at nyskapende hypoteser holdes nede fordi de utfordrer autoritetene (2). Jeg har i mange år holdt på med behandling av fibromyalgi ut fra Maharishi Ayurveda, som inkorporerer indisk tradisjonell medisin, ayurveda («y» uttales «j»). Jeg har fulgt opp et utvalg av 11 pasienter som var smertefrie på tidspunktet for evaluering 13 – 36 måneder etter avsluttet behandling (3).
Den ayurvediske tankegangen baserer seg blant annet på ideen om tre grunnleggende prinsipper for styringen av en samlet psykofysiologi. Den viktigste av disse kalles vata-dosha og styrer blant annet all form for aktivitet. Et område for styring er aktiviteten under navleplanet, og denne omfatter blant annet funksjonen av blære og tarm. Ubalanse av denne doshaen fører ofte til nedre ryggsmerter, problemer med tarmfunksjonen med treg eller vekslende avføring og problemer med vannlatingen, oftest i form av hyppig vannlating. Jeg har sett gode resultater av de ayurvediske behandlingene på disse funksjonsforstyrrelsene.
Fibromyalgi er ifølge ayurveda en belastningstilstand som har ført til en ubalanse av vata-dosha og dannelse av «slaggstoffer» (3). Denne vata-ubalansen manifesterer seg ofte i form av en dysfunksjon av området under navleplanet. Dette er i samsvar med en teori om en dysfunksjonell stressreaksjon som omtales i den nevnte lederartikkelen (2). Innen ayurveda retter man altså behandlingen av så ulike problemstillinger mot en mer grunnleggende ubalanse.
