Kryoterapi ble godkjent av amerikanske helsemyndigheter for primærbehandling av prostatakreft i 1999 og for behandling av residiv etter strålebehandling i 2000. Mer enn 300 spesialistmiljøer i Europa og USA tilbyr i dag argonbasert kryoterapi ved urologisk kreft. Vi har informert regional etisk komités kontor, våre informasjons- og samtykkeskjemaer er vurdert av Helsetilsynet, og vi har etablert en uformell referansegruppe av relevante spesialister. For begge mine professorater er bruk av titler og biadresser etter gjeldende retningslinjer og inngåtte avtaler. Da vi startet med kryoterapi, hadde jeg nettopp ledet en norsk utredning om brakyterapi.
Utstyret lånes av firmaet Amersham under forutsetning av at behandlingen gjennomføres etter omforent fremgangsmåte, at resultatene rapporteres enhetlig til en felles nordisk database og at vi deltar i erfaringsutveksling med nordiske kolleger. Vi har mottatt pasienter fra hele landet etter henvisning fra urologer, onkologer og allmennleger, en god del fra Vestfold. Pasientene utredes og stadieinndeles på samme måte som de som blir søkt til stråleterapi eller robotassistert kirurgi. Våre initiale erfaringer er omtalt i nyhetsavisen til den europeiske urologforeningen (EAU), der undertegnede er med i Advisory board. Vi har selvsagt aldri kommet med slike uttalelser til mediene som Haug påstår.
Urologene i Vestfold og Telemark ble i 2003/04 enige om å samles i én organisasjon og helst med én lokalisasjon. Jeg mottok sterke oppfordringer om å tiltre stilling som seksjonsoverlege ved Sykehuset i Vestfold, blant annet for å ivareta seksjonens vitenskapelige ambisjoner og ta i bruk nye metoder. Både direktør og seksjonsleder var meget positive til at jeg aktet å arbeide med kryoterapi. Så brøt samarbeidet mellom Sykehuset i Vestfold og Sykehuset Telemark sammen. Uten vårt vitende sendte assistentleger ved Sykehuset i Vestfold brev til institusjoner vi samarbeider med, og mer enn antydet at jeg ikke snakker sant om vårt nordiske samarbeid. Man fører Radiumhospitalet som sannhetsvitne for at dette ikke eksisterer. Dessverre er det slik at det er den kryoansvarlige ved Radiumhospitalet som låner utstyr samme sted, og som ikke har formell vitenskapelig kompetanse, som det siste året har valgt å stå utenfor dette samarbeidet og deretter nekter for at det eksisterer. Hvis man etter åtte år fortsatt mener behandlingen er eksperimentell, er det god forskningsetikk å søke samarbeid og publikasjon, ikke isolasjon.
Når urologifaget i våre to fylker samles i én lokalisasjon i Telemark og organiseres under Sykehuset Telemark, slik Helse Sør har bestemt, vil de to utdanningskandidatene fra Sykehuset i Vestfold få den veiledning i yrkesetikk som de mangler. Dersom de virkelig mistenkte etisk svikt ved min praksis, burde de kontaktet meg direkte, slik de er forpliktet til ifølge etiske regler for leger II §2. Deres offensiv er helsepolitisk nabokonflikt på avveie, hvilket strider mot våre etiske regler II §5. Reservasjonsløst å titulere seg som overlege uten å være spesialist i verken kirurgi eller urologi, er overtredelse av III §3.
Det er absolutt ingen trussel for oss om Haug skriver brev til regional etisk komité. Vi driver vår kliniske virksomhet etter samme premisser som de vitenskapelige studier vi leder. Situasjonen er langt mer alvorlig for Sykehuset i Vestfold, som har tilbudt radikal prostatektomi i ti år uten vitenskapelig kompetanse og uten å legge frem noen resultater. Før det er gjort, bør de ikke kritisere sin nabos virksomhet. Jeg opplever at innlegget fra Haug ikke står i noe rimelig forhold til min artikkel om kryoterapi.
