Diagnostikk av reaksjon på hvete i maten hos barn

Materiale og metode

Pasientgruppen bestod av 29 barn i alderen ni måneder til ni år (gjennomsnittsalder tre år) med mistenkt hveteallergi, henvist fra norske barneavdelinger til Voksentoppen for kostprovokasjon med hvete. Alle hadde forhøyet spesifikt IgE-nivå mot hvete og hadde unngått hveteholdig mat etter råd fra lege. Alder ved prøvetaking og reaksjonsmønster fremgår av tabell 1. Barna som hadde de alvorligste reaksjonene, er beskrevet tidligere (9).

Blodprøver ble tatt ved venepunksjon. Spesifikt IgE-nivå ble bestemt med Pharmacia Cap FEIA på Unicap 100 (Pharmacia Diagnostics, Uppsala, Sverige), og resultatene oppgitt i kUA/l. Til påvisning av spesifikt IgE mot hvetekomponenter brukte vi Immunocap f4, hovedsakelig bestående av α-amylase, men også andre hveteproteiner, f79 med hovedsakelig gluten og noe gliadin, og Agf98, som inneholder alle gliadinfraksjoner.

Kostprovokasjoner ble utført etter retningslinjer nedtegnet i Voksentoppens prosedyrebok. Standardiserte mengder hvete ble gitt i brød eller bolle, der man under nøye observasjon begynte med mengder som tilsvarer mindre enn 1 g hvetemel og gradvis økte dosene opp til 30 – 60 g i løpet av 2 – 4 timer. Barnet ble observert i avdelingen frem til neste morgen, og alle typer potensielt relevante reaksjoner registrert på et skjema. De positive reaksjonene på hvete i mat kunne være kløe i munnen, lokal eller generell elveblest, larynxødem, akutt obstruksjon eller begynnende anafylaksi. Generell reaksjon definerte vi som reaksjon fra mer enn ett organ, for eksempel elveblest eller hudkløe og luftveisobstruksjon. Elveblest eller hudkløe uten tendens til systemreaksjon ble definert som mild reaksjon. Ved begynnende straksallergiske reaksjoner ble provokasjonen avbrutt. Avhengig av symptomene ble det gitt antihistamin, eventuelt adrenalin, bronkodilatator på forstøver, oksygen og systemiske steroider. Ved begynnende allmennsymptomer ble det alltid gitt adrenalin 1 mg/ml, 0,1 ml per 10 kg kroppsvekt.

Resultater

Ti barn (pasient 1 – 10) fikk generell reaksjon, fire fikk mild reaksjon og 15 ingen reaksjon etter inntak av hvete. Alle med generell reaksjon hadde høye spesifikke IgE-nivåer mot de ulike hvetekomponentene, og det var høy grad av samsvar mellom verdiene i de tre testene (tab 1). Alle unntatt én hadde spesifikke IgE-verdier over 90 kUA/l. En pasient fikk utilsiktet store mengder hveteallergen og måtte overflyttes intensivavdeling pga. kraftig reaksjon.

Blant barn med milde reaksjoner (pasient 11 – 14) var det stor variasjon i spesifikke IgE-verdier, men det var høy grad av samsvar mellom de tre IgE-testene. Hos dem som ikke reagerte på hvete i maten, var det både svært høye og svært lave spesifikke IgE-verdier, og det var relativt stort samsvar mellom testene.

Diskusjon

Vår hypotese var at IgE-testing mot gliadin og gluten ville gi nyttig tilleggsinformasjon ved utredning av hveteallergi hos barn, slik at man ved in vitro-diagnostikk kunne skille ut barn med risiko for alvorlige kliniske reaksjoner. Undersøkelsen viser ingen konsistent forskjell mellom IgE-nivåene mot f4, f79 og Agf98 i gruppene med kliniske reaksjoner på hveteallergi. Alle med generell reaksjon etter kostprovokasjon hadde høye verdier ved samtlige tester. Hos tre av fire barn med milde kliniske reaksjoner var det lavere verdier, men uten forskjell mellom testene.

Hos barna som ikke hadde symptomer etter kostprovokasjon, var det stor variasjon i IgE-reaktiviteten mot hvetekomponentene. Ettersom sju av 15 barn uten kliniske symptomer på allergi mot hvete i maten hadde spesifikke IgE-verdier over 52,5 kUA/l, er ikke bestemmelse av spesifikt IgE mot hvete egnet til å skille ut pasienter med risiko for alvorlige reaksjoner. Også hos barna uten symptomer på hveteallergi viste testene med f79 og Agf98 høy grad av samsvar med f4-testen. Disse testene gir derfor liten tilleggsinformasjon. Dette kan forklares ut fra fremstillingen av allergenpreparatene til in vitro-testing. Immunocap f4 inneholder hvetemel med rester fra alle proteinfraksjonene.

Spesifikk IgE-måling med in vitro-metoder for påvisning av hveteallergi er lite spesifikk for tilstedeværelse av kliniske symptomer. Dette kan muligens forklares med at individer med atopisk disposisjon er sensibilisert mot hvete via luftveiene av kryssreagerende pollen fra en rekke gress- og kornsorter eller hvetestøv (6). De fleste vil samtidig ha utviklet toleranse for hveteproteiner i mage-tarm-tractus og tåle hvete i maten. Måling av spesifikt IgE er en kostbar metode. Det er derfor viktig at testingen er målrettet, med relevante allergener, og at testresultatene fortolkes riktig.

Ingen av de kommersielt tilgjengelige testene for hveteproteiner er spesifikke nok til å diagnostisere klinisk betydningsfull hveteallergi, og våre resultater viser at analyser av spesifikt IgE mot f79 og Agf98 ikke gir nyttig tilleggsinformasjon utover analyser av spesifikt IgE mot f4. Det forskes på utvikling av tester mot de enkelte epitoper i allergenene. Slike vil kunne gi betydelige høyere spesifisitet. Inntil denne type tester blir tilgjengelig, er ikke in vitro-diagnostikk tilstrekkelig for å kunne stille diagnosen hveteallergi med symptomer etter inntak av hvete i mat. Vi advarer mot å eliminere hvete fra kosten ut fra spesifikke IgE-undersøkelser alene.