Taylor, Robert B.
The clinician’s guide to medical writing
266 s, tab, ill. New York, NY: Springer, 2005. Pris USD 30
ISBN 0-387-22249-9
En av Tidsskriftets oppgaver er å være fødselshjelper for forfattere, og mange leger har fått sine første arbeider på trykk her. Ikke sjelden strekker redaksjonen seg langt for å få et manuskript igjennom, men andre ganger er de dessverre ikke til å redde. Til tross for at det ligger mye arbeid – og sikkert sene kveldstimer – bak utformingen av et manuskript, er det gjerne i planleggingen av prosjektet at det svikter. Noe av det viktigste er tidligst mulig kontakt med en forskningserfaren kollega for å diskutere om ideen lar seg realisere. Men selv da er fremstillingen av stoffet ofte haltende (1, 2).
I en ny bok forsøker den amerikanske legen Robert B. Taylor å veilede klinikere som vil skrive. Han fremhever tre nøkkelspørsmål som bør stilles før man går i gang med et prosjekt, stort eller lite: Hva så? Hvem bryr seg? Hvor skal jeg publisere? Imidlertid kommer han etter min mening skjevt ut i starten når han hevder at pasientene gir oss en spesielt rik mulighet til å skrive. Tenk på en uvanlig manifestasjon av en vanlig sykdom eller et spesielt symptom hos en av pasientene dine, står det i forordet. Selv om slike observasjoner er viktige, er det bare unntaksvis at de vil eller bør føre til noen publikasjon.
Boken er inndelt i ti kapitler. Her omtales blant annet oversiktsartikkelen, kasuistikken, lederkommentaren, leserbrevet, bokomtalen og bokkapitlet. I tillegg følger fire appendikser. Det er merkverdig at et appendiks inneholder en liste over referanseverdier til en rekke klinisk-kjemiske undersøkelser med anmodning om å gi full referanse til den aktuelle boken hvis man bruker dem. Fornuftig nok står det likevel at man alltid bør sjekke med sitt lokale laboratorium. Nytten av denne listen i en slik bok er derfor ikke lett å forstå.
Det blir misvisende når forfatteren beskriver en praksis med å sende inn samme manuskript til flere tidsskrifter samtidig, det han kaller «the shell game». Han nevner at noen oppfatter dette som uetisk og at tidsskriftredaktører hater det. Her burde han i stedet opplyse leseren om at alle vitenskapelige tidsskrifter setter som et ufravikelig krav at et manuskript ikke sendes inn til vurdering flere steder samtidig. Dette illustrerer at forfatteren noen steder bikker over i det nonchalante. Det som dominerer, er likevel forfatterens entusiasme. Den kan være på sin plass med tanke på de mange potensielle skribenter som ikke kommer seg ut av startgropen.
Forfatteren har mye erfaring og gir mange gode råd. Boken er lett å lese og finne frem i og har et hendig frakkelommeformat med myke permer. Den er utstyrt med noen utvalgte referanser etter hvert kapittel og et brukbart stikkordregister. Mange, både nye og mer erfarne skribenter, vil ha glede av den.
