Hans Husum har rett i at en setning i artikkelsammendraget vårt kan misforstås hvis den leses isolert fra resten av teksten. Sammendraget har begrenset omfang, og der står det vi mente var viktigst.
Innholdet av selve studien er sannsynligvis av størst betyning for de fleste lesere og for snøscooterkjørerne. Det er nå 30 % flere snøscootere i Finnmark enn det var i 1988, og flere blir skadet i forbindelse med snøscooterbruk. Både de absolutte tall og vår tolking fremgår klart av teksten. Vi har redegjort både i resultatdel og diskusjonsdel for at tallene ikke er statistisk signifikante, altså at våre funn med mer enn 5 % sannsynlighet kan avskrives som tilfeldige variasjoner. Man kan selvsagt tolke dette slik at vi derfor som gode empiriske forskere må avskrive funnene som tilfeldige inntil vi passerer den magiske 5 %-grensen. Da oppstår dilemmaet: Betyr dette noe for befolkningen, eller skal vi vente til vi oppnår statistisk signifikans? Hadde vi observert fire dødsfall i stedet for to i perioden 2002 – 04, ville vi oppnådd signifikans på 5 %-nivå. Vi mente det var riktig å komme frem våre funn nå fremfor å vente, og synes vi har rapportert i en form som ikke er uetterrettelig.
Husum skriver at vi har regnet gjennomsnittlig anatomisk alvorlighetsgrad (AIS-skåre) i artikkelen. Dette har vi selvsagt ikke, da AIS-skalaen er en ordinalskala og bør behandles med ikke-parametrisk statistikk. Vi har derimot regnet en rate av alvorlige skader og dødsfall per 1 000 snøscootere per år, slik det tydelig fremgår av artikkelen.
Vi tolker vår studie slik at den skadeforebygging som har funnet sted til nå, har hatt liten effekt. Det er ikke dermed sagt at man ikke skal forsøke skadeforebygging. Dersom vi i stedet – eller samtidig – skal satse på skadebegrensning og opplæring, må vi vite mer. Det krever flere opplysninger enn dem vi har rapportert. En undersøkelse av skadeprevalens blant snøscooterkjørere vil uten tvil være verdifull, selv om den antakelig også vil mangle en del opplysninger. Selvrapporterte data fra et skaderegister er ikke dermed unyttig. Vi tror at både vi ved sykehusene og «landsens leger som behandler halvfulle ungdommer mot å holde kjeft» har en plikt til samtidig å behandle og til å systematisere våre iakttakelser hvis forholdene skal bli bedre. Kun behandle eller vente på å passere en arbitrær grense for statistisk signifikans før man reagerer på sine funn, vil gi flere skadede ungdommer. Det er nok med dem vi allerede behandler.
