I Tidsskriftet nr. 21/2005 omtaler Ida Rudberg og medarbeidere genotyping for cytokrom P-450-enzymer (CYP-enzymer) med genetisk variasjon (1). Denne og to tidligere artikler om emnet (2, 3) underkommuniserer genotypingens begrensninger.
De fleste psykofarmaka metaboliseres av mer enn ett CYP-enzym og i de fleste tilfeller også av enzymer uten genetisk variasjon. For slike legemidler er det enten slik at vi ikke kjenner betydningen av genotyping eller genotype er uten klinisk betydning (4). For mange legemidler vil variasjon i gener som koder for CYP-enzymer, bare forklare en liten del av forskjellene i enzymaktivitet og en enda mindre del av variasjonene i medikamenters serumkonsentrasjon. Antakelig betyr faktorer som legemiddelinteraksjoner, kosthold, røyking og somatisk helse, som nevnes i artikkelen (1), langt mer enn genotype. Vi har vist at kjønn, kontrollert for andre faktorer, betyr like mye som genotype (5). Selv om man kunne kontrollere for slike forhold, vil variasjonen innen en genotype være større enn mellom genotypene. For eksempel vil man ikke ved hjelp av genotyping kunne forklare mer en del av de ultrahurtige omsetterne over leverenzymet CYP2D6 (6).
Når man genotyper, leter man blant de vanligste kjente mutasjonene. Et negativt svar kan bety at man ikke har mutante alleler, at man har et kjent mutant allel man ikke tester for, eller et nytt mutant allel. Blant pasienter med en uventet klinisk reaksjon på et legemiddel kan det i noen tilfeller ikke være godt nok å teste for de mest vanlige mutasjonene.
CYP-genotyping kan tilbys av mange laboratorier. Tilgjengeligheten av slike analyser vil senke terskelen for bruk av dem. Det er derfor viktig at rekvirentene får opplæring og klarere opplysninger om undersøkelsens begrensninger. En artikkel i Tidsskriftets spalte Legemidler i praksis bør ikke overkommunisere den kliniske betydning av CYP-genotyping. Forfatterne burde klarere ha angitt undersøkelsens begrensninger.
