CYP-genotyping anvendes i økende grad som et ledd i individuell tilpasning av legemiddelbehandling. Ved Psykofarmakologisk avdeling, Diakonhjemmet sykehus, har vi utført CYP-genotyping av ca. 1 500 pasienter siden 2002. Genotyping i kombinasjon med serumkonsentrasjonsmålinger er i ferd med å etablere seg som rutineanalyse ved flere psykiatriske institusjoner. Også i utlandet brukes genotyping mer og mer. Lederen for psykiatri ved Mayo-klinikken, David A. Mrazek, uttalte nylig til The New York Times at 40 av 50 psykiatere ved klinikken i dag bruker genotyping ved valg av legemiddelregime og dosering (1).
I vår artikkel skrev vi, som også Bramness påpeker, at en rekke faktorer er av betydning for individuell tilpasning av legemiddelbehandling (2). Hvilke faktorer som er viktige, varierer fra legemiddel til legemiddel. Betydningen av kjønn, som Bramness trekker frem spesielt, varierer også fra legemiddel til legemiddel. Men det at andre faktorer enn CYP-genotype er viktig for farmakokinetikk, betyr ikke at CYP-genetikk kan ignoreres som en viktig faktor. Vi har nylig utført en studie som viser at serumkonsentrasjonen av escitalopram, som er blant de mest brukte antidepressive legemidlene i Norge, er dobbelt så høy hos individer med heterozygot mutasjon i CYP2C19-genet som hos dem som er homozygote for normalgenet (3). Denne mutasjonen forekommer hos ca. 25 % av etniske nordmenn.
Ved rutinemessig CYP-genotyping undersøkes det for de hyppigst forekommende mutasjonene. De fleste diagnostiske verktøy kan gi falskt negative svar. Dette gjelder også CYP-genotyping. Falskt negative svar er et lite problem når det gjelder langsom legemiddelomsetning (4). Når det gjelder ultrahurtig omsetning via CYP2D6, kunne denne svakheten vært presisert i artikkelen. Det understrekes, som vi også gjorde i artikkelen, at CYP-genotyping bør brukes i kombinasjon med serumkonsentrasjonsmålinger (2). Valg av legemiddel og dosering gjøres etter en samlet vurdering av klinisk respons, bivirkninger, serumkonsentrasjonsmålinger og genotype.
Ved alle nye undersøkelser er det utfordringer knyttet til implementeringen i klinisk praksis. Dette gjelder også CYP-genotyping. Vi deler Bramness’ syn at det er viktig at norske leger får økt kunnskap om genotyping slik at nytteverdien av dette verktøyet blir størst mulig.
