Rådet for legeetikk har kritisert Sverre Kjeldsen for ikke å kontrollere hvordan han ble gjengitt i Dagbladet 11.2. 2004 i den såkalte tiazidsaken) (1). Kjeldsen hevder på sin side at han forgjeves har forsøkt å korrigere Dagbladets oppslag (2).
Generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund er forundret over at Legeforeningen kan pålegge sine medlemmer å kontrollere hvordan uttalelser til pressen vil bli offentliggjort (3). Jeg synes at han har et godt poeng.
Dagbladet er i likhet med de øvrige medlemmer i Presseforbundet omfattet av Vær varsom-plakaten (4). Her heter det at pressen har plikt til å gjengi sitater presist, at endring av avgitte uttalelser bør begrenses til korreksjon av faktiske feil, og at påståtte regelbrudd kan bringes inn for Pressens faglige utvalg. En fellende kjennelse skal publiseres godt synlig i det innklagede presseorgan og vil bli oppfattet som en form for refs (5). Vær varsom-plakaten sier også at ingen utenforstående kan gripe inn i redigering og presentasjon.
En analog til forholdet mellom journalist og lege finner vi i lege-pasient-forholdet. Pasienter har i dag rett til innsyn i egen sykejournal. Men det er legens, ikke pasientens, ansvar å sørge for at journalopplysningene blir korrekte. Tilsvarende bør den som har en penn eller båndopptaker i sin hånd ta ansvar for at sitater blir korrekt gjengitt. Å pålegge intervjuobjekter å gripe inn i redigering og presentasjon er like problematisk som å utstyre pasienter med en plikt (!) til å bestemme hvordan legejournalen skal se ut.
En legeetikk som oppmuntrer til å gripe inn i redaksjonelle vurderinger, bidrar ikke bare til å skyve det journalistiske ansvaret over på intervjuobjektet, men kan også beskyldes for ikke å anerkjenne pressens rett til selv å redigere egne produkter uten påvirkning utenfra. Derfor bør bestemmelser om forsøk på kontroll over pressen utgå av Etiske regler for leger. Påstander om sitatfusk bør anmeldes til Pressens faglige utvalg som rette instans, ikke til Legeforeningen.
Samtidig er det grunn til å etterlyse en klargjøring fra Presseforbundet om hvilke rettigheter intervjuobjekter har når de uttaler seg til pressen. Mange vet at det kan være lurt å be om sitatsjekk i forkant av et intervju. Men det er den enkelte journalist og redaksjon som avgjør hvordan et slikt ønske skal etterkommes. Heldigvis er det ikke lenger opp til den enkelte lege å avgjøre i hvilken grad pasienter bør få adgang til journalopplysninger om seg selv.
Dersom Legeforeningen likestiller leger med andre intervjuobjekter og Presseforbundet presiserer intervjuobjekters adgang til sitatsjekk, kan forholdet mellom presse og leger kanskje bli mindre konfliktfylt i fremtiden.
