I sin kommentarartikkel i dette nummer av Tidsskriftet slår Per Nortvedt & Reidar Pedersen fast følgende allerede i ingressen: «Når pasienter nekter helsehjelp som av helsepersonell anses å være nødvendig, reises mange vanskelige spørsmål. Det legitimerer imidlertid ikke uklar, urimelig eller detaljert lovregulering» (1). Vi har i vår artikkel i Tidsskriftet nr. 4/2006 (2) vist at det den første setningen påpeker er riktig, og at det ikke alltid er klart hvordan de mange vanskelige rettsspørsmål skal løses. Dette synes å stå i motsetning til det Nortvedt hevdet i sin opprinnelige artikkel (3). Den andre setningen understreker det vi advarer mot. Det å tro at man kan få en klar og detaljert lovgivning som ikke i mange tilfeller vil være urimelig, er naivt.
Når etikere på dette feltet opptrer som mer katolske enn paven vedrørende forståelsen av helsejusen, oppstår det problemer. Jurister har en lang tradisjon med å leve med en ikke altfor detaljert lovgivning som til tider kan virke uklar, men som samtidig åpner for at resultatet ikke blir for urimelig i det konkrete tilfellet. Men dette fører også til at ulike helserettsjurister kan ha noe ulikt syn på hvordan avveiningene bør være i det konkrete tilfellet, noe som ikke er en svakhet ved lovgivningen, slik Nortvedt & Pedersen synes å mene.
De skriver også: «At beslutningskompetente pasienter skal ha en rett til å nekte helsehjelp, er et av de områdene i medisinsk etikk der det eksisterer stor grad av enighet, til tross for at Materstvedt & Syse hevder at konsensus om dette ikke finnes» (1). Dette utsagnet er selvmotsigende: Hvis det er «stor grad av» enighet, er det nettopp ikke konsensus. Det ville da også være påfallende dersom det fantes konsensus om noe så diskutabelt som grensene for pasienters selvbestemmelsesrett. I boken Philosophical medical ethics, som er blitt en klassiker, understreker lege og mangeårig redaktør av Journal of Medical Ethics, Raanan Gillon, at filosofi dreier seg om den kritiske evaluering av antakelser og argumenter («the critical evaluation of assumptions and arguments») (4). En slik medisinsk etikk stiller seg kritisk til enhver oppfatning – det være seg legeetiske regler (profesjonsetikk), World Medical Associations ulike deklarasjoner eller selvbestemmelsesretten.
Vi viste til to konkrete kliniske situasjoner som problematiserer selvbestemmelsesretten: En livstruende syk hypertensiv pasient som benyttet behandlingsnekt som en form for selvmord, og en anorektisk 18 år gammel jente som risikerte livet ved å si nei til et nødvendig behandlingsopplegg. Nortvedt & Pedersen forbigår denne utfordringen i stillhet.
