I Tidsskriftet nr. 12/2006 påviste vi uvitenskapelig referansepraksis og flere misvisende formuleringer i en artikkel av Moan & Porojnicu om D-vitaminets fotobiologi (1, 2). I sitt tilsvar innrømmer forfatterne at deres fremstilling ikke var tilstrekkelig balansert. Derimot blir andre av våre innvendinger avvist med at forfatterne «har rikelig med belegg for alle påstander» (3).
Dette er lite tillitvekkende. Deres påstander i artikkelen om at symptomene ved multippel sklerose og leddgikt bedres av «solstråling, sannsynligvis via D-vitaminsyntese i hud» (1), underbygger de med tre referanser. To er studier som viser nord-sør-gradient for prevalens av multippel sklerose (referanse 61 og 62), og én som diskuterer hypotesen om at D-vitamin kan spille en rolle for prevalensen av visse autoimmune sykdommer (referanse 64). Rikelig belegg for alle påstander? Moan og medarbeidere blander sammen en rekke faktorer som berører D-vitaminets rolle ved ulike sykdommer, anbefalte dosenivåer i kosthold og postulerte helseeffekter. Det er ingen god forklaring å henvise til «verdens mest anerkjente D-vitaminforsker» og til at «paradigmeskifter alltid medfører diskusjon» (3). Dette er ikke noe paradigmeskifte, men en diskusjon om hvordan optimale D-vitaminnivåer skal oppnås.
Utfordringen i dag er å sikre tilstrekkelig D-vitamin til utsatte grupper som pga. kosthold, livsstil og klesbruk har for lite av det, bl.a. enkelte innvandrergrupper og eldre. Kostveiledning og D-vitamintilskudd i moderate doser er uten bivirkninger – i motsetning til en generell oppfordring til befolkningen om mer soling og solariebruk. Dette er ikke «følelser» eller «atferdspsykologi», slik Moan og medarbeidere kaller det (3), men konkret, praktisk og vanskelig folkehelsearbeid.
Trass i disse innvendingene har Moan gått ut i flere store aviser med sitt budskap om at mer soling og solariebruk er ønskelig. I dette innlegget gjentas disse synspunkter med nye misvisende formuleringer og tallberegninger. Lavt D-vitaminnivå gir økt risiko for flere krefttyper, særlig gastrointestinale, men funn fra slike epidemiologiske observasjonsstudier må tolkes med langt større forsiktighet enn det Moan og medarbeidere gjør. For få år siden viste flere studier mulig kreftbeskyttende effekt av betakaroten, E-vitamin og østrogentilskudd (hos kvinner), men funnene ble ikke bekreftet ved kliniske, kontrollerte studier. Det er heller ikke dokumentert at tilførsel av D-vitamin – gjennom sol, solarier eller kost – reduserer kreftrisikoen, slik Moan gir inntrykk av. Disse motforestillingene blir sterkt fremhevet i den samme lederartikkelen som Moan og medarbeidere henviser til som støtte til sitt syn (4).
Vi deler Moans ønske om å tenke mer rasjonelt og å avstå fra følelsesladede utsagn. Vi etterlyser samtidig en mer nøktern tolking av forskningsdata og deres konsekvenser.
