Carl Ditlef Jacobsen ber om at Legeforeningens forskningsinstitutt «helt konkret forteller våre helsemyndigheter hvordan det bør skje en nedkutting av helsebudsjettene og samtidig en økning av ressursene til eldreomsorgen». Det er to grunner til at vi ikke ønsker å gjøre det.
For det første er det ikke forskeres oppgave å fortelle politikere hvilke prioriteringer de skal gjøre. Vår jobb er å levere kunnskapsgrunnlag for å fatte politiske beslutninger. Vi kan også peke på motsetninger mellom ulike politiske målformuleringer. Det er det siste vi har gjort i den nevnte kronikken i Aftenposten (1) og artikkelen i Tidsskriftet (2). Vi har påpekt at enkelte prioriteringer i helsetjenesten ikke er i samsvar med det lovverket sier om hva som skal være høyt og lavt prioritert.
Vi vil komme Jacobsen i møte på ett punkt, nemlig at det er enklere å være kritiker enn å komme med gode forslag til hvordan ting faktisk bør gjøres. Her er vi ved den andre årsaken til at vi ikke ønsker å levere konkrete lister over prioriteringer. La oss anta at det hadde vært mulig å rangere alle tiltak i helsetjenesten i tråd med lovens formuleringer om prioritet. Da kunne det, i prinsippet, være mulig å presentere en konkret liste. Det er imidlertid avgjørende at en slik liste er fullstendig, ellers bidrar den bare til systematiske feilprioriteringer. Dette er en omfattende forskningsoppgave.
Det er imidlertid ikke nødvendig å ha en fullstendig prioriteringsliste for å påpeke at enkelte prioriteringer står i motsetning til lovens krav. Det er ingen tvil om at dårlig omsorg for syke gamle er brudd på målene for helsetjenesten. Det er også klart at god omsorg for syke gamle har høyere prioritet enn helsetjenester for friske mennesker med enkelte plager. Det er en slik tankegang vi har forsøkt å argumentere for i de nevnte artiklene (1, 2). Vi etterlyser altså større oppmerksomhet på spørsmålet om faktiske prioriteringer er i tråd med de politisk definerte prioriteringsmålene.
