Farmer, P.
Pathologies of power
Health, human rights, and the new war on the poor. 438 s. Berkeley, CA: University of California Press, 2005. Pris USD 17
ISBN 978-0-520-24326-2
Frasen brukt som tittel på denne anmeldelsen er utklekket av ordekvilibristen Per Fugelli. Paul Farmer vil vel ha tilføyd: og vi er alle meddommere.
Paul Farmer er infeksjonsmedisineren og antropologen som pendler mellom universitetssykehuset i Boston og fattiglandsbygda på Haiti, grunnleggeren av den frivillige organisasjonen Partners in Health. Hans tenkning om sosial ulikhet som årsak til fremveksten av infeksjonssykdommer er tidligere presentert i Tidsskriftet (1), og han har relativt nylig fått sin egen biografi (2). Han har en stor publikasjonsliste bak seg, stor aktivitets- for ikke å si aktivistradius og kunne fortjent en større presentasjon for Tidsskriftets lesere.
I denne boken reiser han hovedproblemstillingen: Kan våre hippokratiske forpliktelser stoppe ved historiske tilfeldigheter som nasjonale grenser? Hvorfor skal ikke fattige syke i fattige land ha krav på den beste vitenskapelige medisin? Eller, helt konkret: Hvorfor skal ikke fattige hivpositive på Haiti og i Mexico få antiretroviral behandling og de innsatte i fengsler over hele det tidligere Sovjet få behandling for multiresistent tuberkulose? Hvis vi altså mener noe med at helse er en menneskerettighet. Til dem som hevder at antiretroviral behandling vanskelig lar seg gjennomføre under primitive forhold med dårlig utviklet helsetjeneste, viser han til egne erfaringer fra Haiti. Og til dem som hevder at behandling med annen- og tredjelinjes tuberkulostatika ikke er «kostnadseffektiv» viser han til hvordan man har greid å redusere kostnadene med 90 % i løpet av to års forhandlinger.
Farmer henter sin inspirasjon fra frigjøringsteologene i Latin-Amerika og deres fokusering på «a preferential option for the poor», som i hans kontekst blir til «preferential treatment for the poor». De fattige trenger ikke bare samme behandling som de rike, de har etter vanlig legeetisk standard krav på bedre behandling, rett og slett fordi de er sykere! Farmer skriver: «A preferential option for the poor and all perspectives rooted in it, also offers a way out of the impasse in which many of us care givers now find ourselves: selling our wares and services only to those who can afford them, rather than making sure that they reach those who need them most. Allowing «market forces» to sculpt the outlines of modern medicine will mean that these unwelcome trends will continue until we are forced to conclude that even the practice of medicine can constitute a human rights abuse.»
Farmer argumenterer for et paradigmeskifte innen menneskerettighetsbevegelsen, vekk fra det nåværende, innskrenkede legalistiske fokus på sivile og politiske rettigheter over til en innsats for sosiale og økonomiske rettigheter basert på analyser av makt og sosiale ulikheter. Han mener medisinen og særlig samfunnsmedisinen kan ha mye å bidra med her, ikke minst med det han omtaler som pragmatisk solidaritet. Mens et rent legalistisk syn på menneskerettighetene tenderer til å tildekke dynamikken i menneskerettsbruddene, vil de kontekstualiserende disiplinene avsløre dem som maktpatologi. Sosiale ulikheter basert på rase, etnisitet, kjønn, religiøse synspunkter, og ikke minst sosial klasse er hovedmotorer bak de fleste mennesrettighetsbrudd.
Farmer er sterkt kritisk til det snevre siktemålet diskursen innen medisinsk etikk har. Medisinsk etikk er i stor grad et fenomen bare i industrielt utviklede land. Dette medfører etter Farmers oppfatning at de fattige er fraværende i medisinsk-etiske diskusjoner – ettersom de jo stort sett bor andre steder. Slik har det seg at det viktigste etiske dilemmaet i vår tid ikke blir diskutert av selve den disiplinen som anser seg å ha ekspertise på området.
Dette er en bok som reiser mange etiske dilemmaer og som samtidig er full av faktakunnskap – og 124 referanser og noter. Den henvender seg til alle reflekterende medisinere, og det er vel de fleste?
