Kritikken fra Helge Waal og medarbeidere om EKG-registrering som rutine før metadonbehandling bryter med både internasjonale anbefalinger og utkast til nasjonale retningslinjer fra Sosial- og helsedirektoratets arbeidsgruppe, hvor Waal oppgir å være medlem. Vi ønsker å presisere at EKG ikke forsinker inntak til legemiddelassistert rehabilitering (LAR), der ventetiden strekker seg fra måneder til år. Førstelinjetjenesten kan ta EKG parallelt med LAR-henvisning.
Forfatterne hevder at rutinemessig undersøkelse av EKG ikke vil få «vesentlig innflytelse på antallet overdosedødsfall». Vi oppfatter dette som en uakseptabel risiko for pasienters liv og helse. Waal og medarbeidere baserer sin risikoanalyse på tall fra perioden 1991 – 2003 og finner 5 % metadonrelaterte overdosedødsfall. Dette er i beste fall en bagatellisering. Ferske data for 2004 – 06 avdekker 611 overdosedødsfall, hvorav 172 relatert til metadon (28 %), heriblant 43 LAR-pasienter (J.P. Bernard, Nasjonalt folkehelseinstitutt, personlig meddelelse) (1, 2). Kunne noen av disse 43 dødsfall vært unngått med rutinemessig EKG?
Waal og medarbeidere fremholder at majoriteten av metadonrelaterte overdosedødsfall rammer personer utenfor LAR-systemet. Dette er en fallitterklæring for LAR-systemet. Metadonbehandling i LAR-opplegg må kvalitetssikres for å bli faglig forsvarlig. Saken fortjener en egen debatt.
Vi oppsummerer: Norsk og internasjonal litteratur beskriver alvorlige hjerterytmeforstyrrelser og dødsfall som følge av forlenget QTc-tid hos pasienter som behandles med metadon (3). Metadonrelaterte hjerterytmeforstyrrelser øker dramatisk ved samtidig risikofaktor, hvilket forekommer hyppig i pasientgruppen, og omfatter bl.a. nedsatt leverfunksjon, medikamentinteraksjoner, herunder med flere typer antibiotika, og dårlig ernæringstilstand (3, 4). Vi mener at metadonrelaterte hjerterytmeforstyrrelser underdiagnostiseres, og at rutinemessig EKG følgelig kan redde liv (3).
Økt risiko for hjerterytmeforstyrrelser og overdosedødsfall gjør metadonbehandling krevende å følge opp i allmennpraksis. Det er etter vårt syn et påtrengende behov for behandling i spesialiserte poliklinikker. Det bør opprettes en spesialitet i rusmiddel- og avhengighetsmedisin. Uten en spesialitet er feltet en karrieremessig blindgate, og rekrutteringen lider. Innenfor fagmiljøet har mange, inkludert Waal, lenge engasjert seg for en slik spesialitet. Dette initiativ gir vi full støtte.
