I dette nummeret av Tidsskriftet beskriver Per Åsheim og medarbeidere en elegant løsning på en vanskelig problemstilling: umulig intravenøs tilgang hos en pasient med behov for intravenøs ernæring (1). Pasienter som får kunstig ernæring hjemme er faglig krevende. Det er nødvendig med tett oppfølging av helsepersonell med spesialkunnskap for å oppnå en vellykket ernæringsbehandling.
Pasienten, som beskrives i denne kasuistikken, hadde 90 cm tynntarm og ingen tykktarm. Hun kunne spise vanlig mat, men var avhengig av intravenøs ernærings- og væsketilførsel. Hun fikk 1 000 ml sondemat (1 000 kcal/4 200 kJ) gitt om natten via gastrostomi. Energi fra sondemat og det pasienten spiste selv var tilstrekkelig til å holde en stabil vekt, men væske- og elektrolyttforstyrrelser var fortsatt et problem.
Å bruke peritoneum for å tilføre væske og elektrolytter viste seg å være en suksess på tross av adheranser. Dette illustrerer med all mulig tydelighet betydningen av å prøve utradisjonelle løsninger selv om situasjonen i utgangspunket synes håpløs. Enteral ernæring ved kort tarm bedrer over tid tarmens evne til å absorbere næringsstoffer (2). Tidlig målrettet bruk av tarmen (mat og enteral ernæring) er derfor en forutsetning for at pasienten i fremtiden eventuelt skal kunne klare seg uten intravenøs ernæring. Laktoseredusert lettfordøyelig kost, i tillegg til fettreduksjon, reduserer diaré og væsketap via tarm, noe som disse pasientene ofte er plaget med. Alle pasientene behøver tilskudd av vitamin B12, fettløselige vitaminer, mineraltilskudd, salt og væske.
Enteral og intravenøs ernæring gitt utenfor sykehus, i hjemmet, har de senere årene blitt mer vanlig. Alle retningslinjer fremhever at ernæring skal gis i tarmen så sant dette er mulig, fordi det er enklere, billigere og gir mindre komplikasjoner enn intravenøs ernæring (3, 4).
Dessverre er interessen og kunnskapen om klinisk ernæring liten hos mange leger (5). Dette fører til at intravenøs ernæring ofte velges fremfor enteral ernæring. Vår erfaring er at pasienter, hvis de får anledning til å velge, ofte velger intravenøs ernæring fremfor sonde og enteral ernæring. Intravenøs ernæring oppleves som enklere og mindre stigmatiserende. I så måte er informasjon til pasienten viktig.
Alle helseforetak i Norge har kliniske ernæringsfysiologer. Dette er en yrkesgruppe som har spesialkunnskap i klinisk ernæring. Vi ønsker å fremheve at hos pasienter med kort tarm-problemer må kirurg, anestesilege og klinisk ernæringsfysiolog samarbeide for å oppnå, et for pasienten, best mulig ernæringsregime. Et godt samarbeid med apotek er også nødvendig for et vellykket resultat.
Problemstillinger omkring pasientens livskvalitet er i liten grad berørt i kasuistikken. Undersøkelser viser at enteral ernæring gitt hjemme tolereres godt. Livskvaliteten er redusert i forhold til den hos normalbefolkningen, men øker etter oppstart av ernæringsbehandling (6).
Før livslang ernæringsbehandling iverksettes, er det viktig å diskutere ønsker og forventninger med pasienten. Pasientens medbestemmelsesrett må respekteres når varig komplisert ernæringsbehandling institueres (7). Suksessfaktorer er tverrfaglighet, god kommunikasjon med pasienten og god logistikk i forhold til anskaffelse av ernæringsløsninger og andre nødvendige hjelpemidler (8).
