Pasienttilfredshet etter opphold i psykiatrisk døgnpost

Materiale og metode

Pasientene som inngår i denne undersøkelsen hadde vært innlagt i en utredningspost med 12 døgnplasser og én dagplass. Den ligger i egnede lokaler omtrent 3 km utenfor Fredrikstad. I tillegg til miljøpersonale er det ansatt overlege, psykolog, assistentlege og sosionom, samt nevropsykolog på timebasis.

Posten har ansvar for utredning av pasienter med sammensatte kliniske problemer. Pasientene rekrutteres fra egne akuttposter og fem distriktspsykiatriske sentre i Østfold. Det kommer også søknader fra allmennpraktiserende leger i opptaksområdet og fra Østfoldklinikken, som er en fylkesdekkende rusavdeling. Opptaksområdet omfatter 255 000 mennesker.

Resultater

Skårene på de ulike dimensjonene i pasienttilfredshetsintervjuet var gjennomgående høye. Det var høyest skår på dimensjonen «respekt» (skår 9,2), lavest på «planlegging ved utskrivning» (skår 7,1). Spredningen var større for dimensjonene med lave skårer (tab 2).

Gjennomsnittsskår for MADRS-S var 22,9 (SD = 11,5) ved innleggelse og 15,3 (SD = 11,0) ved utskrivning. Tilsvarende for SCL-5 var 2,4 (SD = 1,2) ved innleggelse og 1,6 (SD = 1,1) ved utskrivning. Effektstørrelsen var 0,7 for begge målinger.

Tabell 3 viser statistiske sammenhenger mellom pasienttilfredshet og kjønn, alder og liggetid samt endring i skår på MADRS-S og SCL-5. Det var ingen signifikante forskjeller mellom menn og kvinner (p > 0,05 for alle), og kun dimensjonen «respekt» korrelerte signifikant positivt med alder. Dimensjonene «respekt» (p < 0,01), «plan for utskrivning» (p < 0,05) og gjennomsnittlig pasienttilfredshet for alle dimensjoner (p < 0,01) korrelerte signifikant positivt med liggetid. Alle dimensjonene under gjennomsnittlig pasienttilfredshet unntatt «sosialt miljø i avdelingen» var signifikant korrelert med minst ett av endringsmålene. Alle korrelasjoner var høyere med MADRS-S enn med SCL-5, og det var høyest korrelasjon mellom gjennomsnittlig pasienttilfredshet og endring i MADRS-S (r = 0,59, p < 0,01).

Sammenhengen mellom personlighetsavvik og pasienttilfredshet er fremstilt i e-tabell 4, og skårene på disse instrumentene var gjennomgående høyt negativt korrelert. Bare «nytte» var ikke signifikant korrelert med noen av dimensjonene eller totalskåren på PDQ4+.

Korrelasjonen mellom totalskår på de to instrumentene var høy (r = – 0,39, p < 0,01). Dimensjonene «paranoid», «antisosial», «schizoid» og «narsissistisk» skilte seg ut ved at de var sterkt negativt korrelert med flere dimensjoner av pasienttilfredshet. Skårene på «histrionisk», «obsessiv», «unnvikende» og «avhengig» korrelerte derimot i liten grad med pasienttilfredsheten. I en mellomstilling fant vi dimensjonene «negativistisk», «depressiv», «schizotyp» og «borderline».

For å forklare variasjonen i gjennomsnittlig pasienttilfredshet benyttet vi lineær regresjon. Vi tok inn forklaringsvariabler ut fra graden av korrelasjon med den avhengige variabelen, og startet med den variabelen som var høyest korrelert. Vi hadde komplette data for 45 pasienter, og hadde derfor ikke anledning til å ta inn mer enn fire forklaringsvariabler i likningen. Ingen av forklaringsvariablene var interkorrelert med r > 0,5, og alle var tilfredsstillende normalfordelt. MADRS-skår ved innleggelse og utskrivning forklarte 43 % av variansen i pasienttilfredshet. Totalskår på PDQ4+ bidro med ytterligere 4 %, som var nesten signifikant, mens liggetid ikke ga noe i tillegg til dette. Resultatene fra en samlet modell med fire forklaringsvariabler er fremstilt i tab 5.

Diskusjon

Våre funn – at pasienttilfredsheten i liten grad samvarierte med kjønn og alder – er i overensstemmelse med funnene i andre undersøkelser (2 – 4).

Endring i grad av depresjon forklarte nær halvparten av variansen i pasienttilfredshet. Dette passer også godt med tidligere funn. Det er tidligere vist at opplevd nytte av behandlingen bidrar til høy pasienttilfredshet (6). Den mest naturlige forklaring på dette er at de som får hjelp med sine plager, er mest fornøyd. En alternativ forklaring er selvsagt at depresjon farger opplevelsen av de fleste forhold. Når man er mindre deprimert, fortolkes det meste i et mer positivt lys.

I flere tidligere undersøkelser har man studert sammenhengen mellom pasienttilfredshet og personlighetsavvik. Sørlie og medarbeidere fant at nevrotisisme forklarte 7 % av variansen i global pasienttilfredshet etter opphold i kirurgisk avdeling (4). I en annen studie ble det ikke påvist forskjeller i pasienttilfredshet i ulike diagnostiske grupper etter opphold i psykiatrisk avdeling (5). Andre har imidlertid funnet slike forskjeller (2). Under utarbeiding av det aktuelle pasienttilfredshetsintervjuet er det lagt vekt på spørsmål som kartlegger erfaringer med konkrete hendelser som antas å indikere god kvalitet på tjenestene. Dette ble gjort for å bedre validiteten ved intervjuet og redusere forskjeller med bakgrunn i personlighetsavvik. Til tross for dette var det i denne undersøkelsen flere signifikante sammenhenger mellom pasienttilfredshet og personlighetsavvik.

Høy grad av avvikende personlighet var korrelert med lavere pasienttilfredshet og ga et nesten signifikant bidrag til økt forklart varians. Dette kan forklares med at personer med slike personlighetstrekk har et skjevt syn på verden. En annen mulighet er at personalet lar seg styre av sine motoverføringer og behandler disse pasientene dårligere, en tredje er at slike pasienter, som følge av sine omfattende problemer, har et større behov for hjelp. Ut fra en tverrsnittsundersøkelse er det ikke mulig å si noe sikkert om årsaksforhold. Slike funn kan likevel være viktige hvis man ønsker å sammenlikne brukertilfredsheten i ulike avdelinger og institusjoner. På avdelingsnivå kan disse sammenhengene utgjøre store forskjeller, og kunnskap om den enkelte avdeling er nødvendig for å vurdere resultatene av intervjuene. Farer ved slik sammenliknende bruk av pasienttilfredshet og andre kvalitetsindikatorer har vært påpekt tidligere (15, 16).

Avslutning

Den globale pasienttilfredshet var først og fremst påvirket av endringer i symptomer, spesielt gjaldt dette depresjon. Personlighetsavvik bidro i noen grad, mens liggetid og sosiodemografiske forhold hadde liten betydning.