Hva gjør man når et ord bøyes på én måte ifølge ordbøkene og en annen måte ifølge et fagmiljø? I dette nummer av Tidsskriftet har vi en artikkel om store struma (s. 1196 – 200) der denne problemstillingen ble aktualisert.
Alle de ordbøkene redaksjonen støtter seg til, som Tanums store rettskrivningsordbok (1), Bokmålsordboka (2) og Gyldendals store medisinske ordbok (3) anfører struma som hankjønnsord, altså en struma – strumaen. Også i Kunnskapsforlagets medisinske leksikon er struma omtalt i hankjønnsform (4).
Forfatterne av artikkelen argumenterte derimot med at et struma – strumaet, intetkjønnsformen, er den brukte og fastgrodde formen i det endokrinologiske fagmiljøet og at også indremedisinere, kirurger, nukleærmedisinere, delvis også pediatere og primærleger bruker denne formen. De kunne støtte seg til Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon (5) og Arnt Jakobsens Norsk medisinsk ordbok (6) som fører opp struma som intetkjønn. Denne bøyningen har også sneket seg inn i Tidsskriftet ved et par anledninger (eks. intratorakalt struma).
Sannsynligvis er det sjelden ordet struma blir brukt i bøyd form i norsk dagligtale. Verken i Audun Øyris medisinske ordbok (7) eller Medisinsk ordbok fra Kunnskapsforlaget (8), står kjønn oppgitt. Språkrådet kunne heller ikke gi konkrete råd om dette ordet, men mener at når fagmiljø og norske rettskrivningslinjer ikke er samstemte, må det bli opp til Tidsskriftet å gjøre et valg – selv om Språkrådet foretrekker at rettskrivningslinjene blir fulgt.
Hvorfor har denne intetkjønnsformen kommet inn i det medisinske miljøet? Kan det skyldes gamle lærebøker eller markante forelesere? Etymologisk finner vi ingen forklaring: På latin er struma hunkjønn. Som en grov regel vil latinske substantiver i maskulinum og femininum bli hankjønn på norsk, mens nøytrumsord forblir intetkjønn (9). På tysk ser vi at hunkjønnsformen er bevart, og på svensk (10) og dansk (11) er struma hankjønn. Det ser ut til at medisinere gjerne velger intetkjønn på en del ord, f.eks. «et blokk», «et nyre», «et brokk» og «et aneurisme» (D. Gundersen, personlig meddelelse). Dette er årsaken til at «aneurisme» opptrer som intetkjønnsord i Tidsskriftet, til tross for at Tanums ordbok nå anfører hankjønn som eneform. Like følelsesladet har sannsynligvis ikke diskusjonen omkring ordet «nyre» vært. Dette ordet har hankjønnsform i Tidsskriftet, mens det har valgfri han-, hun- eller intetkjønnsform i Tanum.
Tidsskriftet ser fordelen av et enhetlig fagspråk. Det er ikke gitt at de ulike fagmiljøene legger det samme i ordenes innhold, bøyninger og skrivemåter. I dette tilfellet ser det derimot ut til at flere medisinske fagmiljøer er enig i at struma er et intetkjønnsord. Det har vi tatt hensyn til – men vi er åpne for innspill.
