Brennmaneter forekommer i de fleste farvann og forbrenning ved kontakt med maneten skjer relativt ofte om sommeren. Brennmaneter kan variere i størrelse fra et par millimeter til arter med brenntråder (tentakler) som er flere meter. Kontakt med brennmaneter kan føre til både beskjeden hudirritasjon og alvorlige systemiske reaksjoner.
Langs norskeskysten finnes den gulrøde maneten Cyanea capillata, som oftest gir relativt beskjedene symptomer (1 ). I tropiske og subtropiske farvann kan man møte arter som «portugisisk krigsskip» (portuguese man-of-war) eller «sjøveps» (rundt Australia og Indonesia), som kan gi livstruende symptomer (2 ). Det foreligger få epidemiologiske undersøkelser og ingen fra Norge. I en studie med pasienter som oppsøkte sykehus etter kontakt med brennmaneter, var aldersfordelingen slik: 20 % under seks år, 54 % 6 – 19 år og 27 % over 19 år (3 ). Sommeren 2006 var det i middelhavsområdet store mengder av brennmaneten Pelagia noctiluca som flere titusen turister kom i kontakt med (4 , 5 ).
Materiale og metode
Denne artikkelen gir en oversikt over virkningsmekanisme ved reaksjon på brennmaneter og beskriver symptomer og funn ved manetkontakt og relevant behandling. Artikkelen er basert på søk på Medline og www.google.com
Virkningsmekanisme
Brennmaneter er symmetriske dyr med en enkel struktur og består hovedsakelig (> 95 %) av vann. De har en geleaktig kropp som oftest har flere brenntråder (fig 1). Alle brennmaneter har nesleceller (nematocyster) på brenntrådene. Store brennmaneter kan inneholde flere millioner nesleceller. Neslecellene inneholder små, høyt spesialiserte kapsler, 0,005 – 0,1 mm brede, som kan skyte ut et rør ved påvirkning av trykk eller kjemiske stoffer (fig 1) (6 ). Etter at røret er skutt ut, strømmer giftstoffene ut og forårsaker en lokal eller systemisk respons hos individet som er angrepet.
Figur 1 Brennmanet (A) med brenntråder, 1, på undersiden av manetens kropp. På brenntrådene sitter små nesleceller som inneholder en kapsel med et tynt rør (B). Hvis maneten blir utsatt for trykk, registreres dette av følehår, 2, som gjør at kapselen åpnes (C) og røret, 3, skytes ut som en harpun. Illustrasjon Kim Alexander Tønseth
Studier på personer som er blitt utsatt for brennmanetgift, viser at allergiske reaksjoner spiller en betydelig rolle (7 ). Lokale tilbakevendende reaksjoner kan oppstå flere uker etter skaden uten ny kontakt med brennmaneten (8 ). Hudbiopsi av lokale reaksjoner har påvist grupperinger av antigen-DR-positive leukocytter, langerhansceller (S-100-positive) og T-hjelpelymfocytter (Leu-1+, Leu-3+, og leu-4+), noe som tyder på en mulig type IV-immunreaksjon (9 ). Personer med systemiske reaksjoner har vist seg å ha et høyere nivå av spesifikke IgG- og IgE-antistoffer (10 ). Forhøyede nivåer av brennmanetspesifikk IgG og IgE kan påvises flere år etter kontakt (9 ).
Symptomer og funn
Etter kontakt med brennmaneten oppstår umiddelbart en hudirritasjon. Man får brennende smerte i huden, som kan bli følelsesløs (11 ). Etter noen minutter fremkommer en rosa til lilla hevelse som tilsvarende de delene av maneten som har berørt huden. I enkelte tilfeller blir berøringsstedet hvitt og hovent og omliggende område erytematøst (12 ). I alvorligere tilfeller opptrer blemmedanning (epidermiolyse) og sår (11 ).
Avhengig av manetens art og størrelse kan det i løpet av 10 – 15 minutter opptre systemiske reaksjoner. Barn er mer utsatt på grunn av relativt liten hudoverflate og tynnere hud, og allergiske personer antas å kunne reagere med mer uttalte symptomer på bakgrunn av den omtalte virkningsmekanismen til giftstoffene. En rekke symptomer er beskrevet: nevrologiske, som uvelhet, hodepine, svimmelhet, og i svært alvorlige tilfeller koma og død; kardiologiske, som hypotensjon og arytmi; respiratoriske, som bronkospasme, rhinitt og pulmonalt ødem; muskulære, som myalgi og kramper; gastrointestinale, som kvalme, diaré og sikling; okkulære, som konjunktivitt og iridosyklitt; og diverse andre reaksjoner, inkludert nyresvikt og feber (11 , 13 – 19 ). Alvorlige systemiske reaksjoner og langvarige plager oppstår sjelden ved kontakt med brennmaneter langs norskekysten og kjølige farvann.
Fra og med en halv time etter kontakt med maneten forsvinner oftest smertene, og kløen oppstår. De fleste hudforandringene forsvinner i løpet av noen timer, men hos enkelte, avhengig av manetens art, vil hudforandringene vedvare i flere dager til uker. Ved sårdanning kan det i løpet av de første dagene oppstå lokal infeksjon. Etter uker til måneder utvikler enkelte pasienter som har vært i kontakt med de mest aggressive manetartene, arrhypertrofi eller hyperpigmentering i området som har vært i kontakt med brennmaneten (fig 2).
Figur 2 Hyperpigmentering to måneder etter at området har vært i kontakt med brenntrådene til maneten, sannsynligvis Pelagia noctiluca. Foto Kim Alexander Tønseth
Behandling
Synlige brenntråder må umiddelbart fjernes med hanske eller pinsett. Det utsatte området skylles grundig med sjøvann. Det er viktig ikke å bruke ferskvann og ikke å skrubbe, da dette kan aktivere påførte nesleceller (7 ). 5 % eddik kan påføres i 30 minutter for å inaktivere giftstoffene (7 , 20 ). Ved mistanke om gjenværende nesleceller, og hvis det ikke har utviklet seg blemmer, påføres barberkrem og en barberhøvel brukes til å skrape av restene. Ved milde systemiske reaksjoner bør personen observeres det første døgnet. Anafylaksi behandles etter standard retningslinjer (21 ). Hvis det oppstår alvorlige reaksjoner, må pasienten innlegges i sykehus.
Etter at neslecellene er fjernet, kan man påføre lokale bedøvende midler, som for eksempel lidokain 2 % gel (7 ). Ved utilfredsstillende smertelindring kan det gis paracetamol og/eller ikke-steroide antiinflammatoriske midler (NSAID), ev. i kombinasjon med opioder etter vanlige retningslinjer (22 ). Ved uttalt allergisk reaksjon og kløe gis antihistaminer, som for eksempel cetrezin eller deksklorfeniramin, og eventuelt steroider (prednisolon) peroralt. Gruppe I- og II-kortikosteroidkremer kan lindre kløe og allergisk reaksjon, men bør ikke brukes ved sårdanning eller tegn til infeksjon.
Ved blemme- og sårdanning skal tetanusprofylakse gis (7 ). Utvikler personen infeksjon, må det tas bakteriologisk prøve og antibiotikabehandling startes. Førstevalg inntil prøvesvaret foreligger, er penicillinaseresistente penicilliner, alternativt klindamycin. Ved infeksjon bør personen observeres med henblikk på utvikling av mer alvorlig infeksiøs tilstand (23 ). Ved utvikling av fortykket arr bør man starte med trykkbandasje eller silikonplaster, for øvrig følges vanlige retningslinjer for arrhypertrofi (24 ).
Hos pasienter med sekundær hyperpigmentering er det rapportert om god effekt med lokal applikasjon med 1,8 % hydrokinon i en glykol- og alkoholbase over fire uker (25 ).26 ).
Forebyggende forholdsregler
Det beste er å sørge for at man ikke kommer i kontakt med brennmaneter og å unngå å bade hvis maneter er påvist i sjøen. Dette gjelder særlig for barn og ved ferdsel i tropiske farvann hvor brennmaneter kan gi alvorlige reaksjoner.
Det er blitt anført at vannfast solkrem kan ha beskyttende virkning, men dokumentasjonen på dette er begrenset. Den eneste sikre beskyttelsen, hvis man må være i vannet, er heldekkende våtdrakt eller tørrdrakt.
