Jeg viser til Språkspalten i nr. 9/2007, med påfølgende diskusjon (1 – 3). Leger er ikke spesielt velutdannet i forhold til sitt fagspråk. De må således få hjelp til å bruke fagspråket på en mest mulig normert måte.
Jeg er patolog fra Tyskland. Der gikk jeg i ni år på et såkalt humanistisk gymnas. I hele den tiden ble jeg undervist i latin og i de siste fem år i gammelgresk, med opptil fem timer i uken i hvert fag. Denne type utdanning var den gang (inntil 1970-årene) ikke eksotisk, men én av tre vanlige gymnaslinjer. Jeg kan ikke snakke latin eller gresk etter denne utdanningen, men jeg og andre tyske leger ville aldri finne på ikke å bruke de opprinnelige kjønnene på fagordene fra latin og gresk. Jeg synes det er hårreisende når norske kolleger vil ha meg til å bruke f.eks. «kasus» som intetkjønnsord. Dette er selvfølgelig hankjønn. Hvis man ikke vil forholde seg til det, synes jeg det er mye bedre å bruke norsk: et tilfelle.
Forvirringen om kjønn på struma skyldes kanskje en sammenblanding:
«Struma» kommer fra latin, hvor -a-endingen er hunkjønn. «Stroma» (støttebindevev) kommer fra gresk, hvor -a-endingen er intetkjønn.
Imidlertid er det oppsiktsvekkende at man heller ikke kan stole på norske ordbøker. At «aneurisme» er intetkjønn, har ikke noe med medisinernes tilbøyelighet til dette kjønnet å gjøre. «Aneurysma» kommer fra gresk, og endingen tilsier da intetkjønn, hva enn Tanums ordbok måtte si til det.
